Internasjonalt samarbeid i Antarktis
Scientific Committee on Antarctic Research (SCAR)
Polarforskinga har sida starten hatt eit internasjonalt preg. Det første internasjonale polarår vert gjennomføyrd i 1882-83. Også under det internasjonale geofysiske året 1957-58 var forskingssamarbeide svært vellykka. I 1958 ble samarbeidet i Antarktis formalisert gjennom opprettinga av Scientific Committee on Antarctic Research (SCAR). Sida den gång har det blitt gjennomføyrd ein rekke internasjonale ekspedisjonar og samarbeid. SCAR har som oppgåve å koordinere nasjonale forskingsprogram i Antarktis og å fremme internasjonalt forskingssamarbeid i regionen. SCAR har i dag medlemmer frå 28 land.
Antarktistraktaten
I 1959 utarbeida og vedtok dei 12 landa som hadde vært aktivt med i Antarktisforskinga i forbindelse med det internasjonale geofysiske året i 1957-58 (Argentina, Australia, Belgia, Chile, Frankrike, Japan, New Zealand, Noreg, Sør-Afrika, Sovjetunionen, Storbritannia og USA) ein Antarktistraktat som eit overordna internasjonalt rammeverk for forvaltinga av Antarktis. Traktaten trådde i kraft 23. juni 1961, og kan tiltreas av alle land som og er medlem av FN. Traktaten har per i dag 29 konsultative parter og 17 ikkje-konsultative parter.
Antarktistraktaten dannar grunnlaget for regelverket for miljø- og ressursforvaltning i Antarktis, sjølv om traktaten i seg sjølv ikkje inneheld noen konkrete miljøreglar. Tiltak for å beskytte naturen har vært diskutert på kvart konsultative møte under traktaten sida det første møtet ble haldt i 1961.
Antarktistraktatens miljøprotokoll
På begynninga av 1990-tallet forhandla partane frem en protokoll om miljøvern til Antarktistraktaten. Miljøprotokollen ble underskrevet hausten 1991 og trådde i kraft 14. januar 1998. Protokollen utpeka Antarktis til et naturreservat via fred og vitskap. Den forplikte partane til å arbeide for å bevare miljøet og framsetter fleire viktige miljøprinsipp:
- avgrensing av aktivitetars ugunstige miljøpåverking
- prioritering av vitskapelig forsking
- utføring av grundige konsekvensanalysar av all planlagt aktivitet
- overvaking av pågåande aktivitetar
Miljøprotokollen forplikte de forskjellige traktatlanda til å samarbeide om planlegging og gjennomføring av aktivitetar i Antarktis, og setter også forbod mot all kommersiell mineralaktivitet i 50 år framover.
Andre avtaler
I tillegg til Miljøprotokollen er det fleire avtaler som har hatt sitt utspring i Antarktistraktaten som er viktige i forhold til miljø- og naturressursforvaltning i Antarktis. Selkonvensjonen ble vedtatt i 1972 og regulerer fangst og forvaltning av de antarktiske selbestandane. Krillkonvensjonen ble vedtatt i 1980 og har som mål å bevare alle levende organismar i område. Tiltaka skal ikkje bare gir beskyttelse for de ressursar som haustast, men skal også beskytte andre arter som er avhengig av den hausta ressursen.
Alt fiske i Antarktis regulerast av CCAMLR (Convention for the Conservation of Antarctic Marine Life), som ble oppretta i 1981. Noreg var et av de første landa som underteikna den. I konvensjonen er ordet "Conservation" definert slik at det inkluderer rasjonell utnytting av ressursane. Konvensjonen omfattar havområda sør for 45-60 °S. Avgrensinga mot nord er lagt slik at den i størst mulig grad følgjar grensa mellom kaldt antarktisk vann og det varmare vannet lenger nord.
Overvaking av miljøet
I 1985 ble overvakingsprogrammet CEMP (CCAMLR Ecosystem Monitoring Program) oppretta. Noreg deltar i overvakningsprogrammet, og Norsk Polarinstitutt rapporterar data til prosjektet.
Samarbeid om logistikk
For å kunne samordne logistikk for forsking i Antarktis betre ble operatørorganisasjonen COMNAP (Council of Operators and Managers of Antarctic Programs) etablert i 1988. Hovudoppgåva til COMNAP er å utveksle praktisk og operasjonell informasjon for å legge til rette for best mulig gjennomføring av forskingsrelaterte oppgåver i Antarktis. COMNAP består i dag av de nasjonale Antarktisorganisasjonane frå 29 land, kor Norsk Polarinstitutt representerar Noreg.