Internasjonalt samarbeid i Antarktis
Etter andre verdskrig vart det gjort mange forsøk på å finne gode løysningar på spørsmålet om forvaltninga av Antarktis og omkringliggande havområde. Ved slutten av andre verdskrig var det heile sju statar som gjorde suverenitetskrav gjeldande i Antarktis: Argentina, Australia, Chile, Frankrike, New Zealand, Noreg og Storbritannia. Ingen av disse fikk tilslutning til sine krav.
Scientific Committee on Antarctic Research (SCAR)
Polarforskinga har sida starten hatt eit internasjonalt preg. Det første internasjonale polarår vert gjennomføyrd i 1882–83. Også under det internasjonale geofysiske året 1957–58 var forskingssamarbeide svært vellykka. I 1958 ble samarbeidet i Antarktis formalisert gjennom opprettinga av Scientific Committee on Antarctic Research (SCAR). Sida den gång har det blitt gjennomføyrd ein rekke internasjonale ekspedisjonar og samarbeid. SCAR har som oppgåve å koordinere nasjonale forskingsprogram i Antarktis og å fremme internasjonalt forskingssamarbeid i regionen. SCAR har i dag medlemmer frå 28 land.
Antarktistraktaten
I 1959 utarbeida og vedtok dei 12 landa som hadde vært aktivt med i Antarktisforskinga i forbindelse med det internasjonale geofysiske året i 1957–58 (Argentina, Australia, Belgia, Chile, Frankrike, Japan, New Zealand, Noreg, Sør-Afrika, Sovjetunionen, Storbritannia og USA) ein Antarktistraktat som eit overordna internasjonalt rammeverk for forvaltinga av Antarktis. Traktaten trådde i kraft 23. juni 1961, og kan tiltreas av alle land som og er medlem av FN. Traktaten har pr. i dag 29 konsultative parter og 17 ikkje-konsultative parter.
Antarktistraktaten dannar grunnlaget for regelverket for miljø- og ressursforvaltning i Antarktis, sjølv om traktaten i seg sjølv ikkje inneheld noen konkrete miljøreglar. Tiltak for å beskytte naturen har vært diskutert på kvart konsultative møte under traktaten sida det første møtet ble haldt i 1961.
Antarktistraktatens miljøprotokoll
På begynninga av 1990-tallet forhandla partane frem en protokoll om miljøvern til Antarktistraktaten. Miljøprotokollen ble underskrevet hausten 1991 og trådde i kraft 14. januar 1998. Protokollen utpeka Antarktis til et naturreservat via fred og vitskap. Den forplikte partane til å arbeide for å bevare miljøet og framsetter fleire viktige miljøprinsipp:
- avgrensing av aktivitetars ugunstige miljøpåverking
- prioritering av vitskapelig forsking
- utføring av grundige konsekvensanalysar av all planlagt aktivitet
- overvaking av pågåande aktivitetar
Miljøprotokollen forplikte de forskjellige traktatlanda til å samarbeide om planlegging og gjennomføring av aktivitetar i Antarktis, og setter også forbod mot all kommersiell mineralaktivitet i 50 år framover.
Andre avtaler
I tillegg til Miljøprotokollen er det fleire avtaler som har hatt sitt utspring i Antarktistraktaten som er viktige i forhold til miljø- og naturressursforvaltning i Antarktis. Selkonvensjonen ble vedtatt i 1972 og regulerer fangst og forvaltning av de antarktiske selbestandane. Krillkonvensjonen ble vedtatt i 1980 og har som mål å bevare alle levende organismar i område. Tiltaka skal ikkje bare gir beskyttelse for de ressursar som haustast, men skal også beskytte andre arter som er avhengig av den hausta ressursen.
Alt fiske i Antarktis regulerast av CCAMLR (Convention for the Conservation of Antarctic Marine Life), som ble oppretta i 1981. Noreg var et av de første landa som underteikna den. I konvensjonen er ordet «Conservation» definert slik at det inkluderer rasjonell utnytting av ressursane. Konvensjonen omfattar havområda sør for 45–60 °S. Avgrensinga mot nord er lagt slik at den i størst mulig grad følgjar grensa mellom kaldt antarktisk vann og det varmare vannet lenger nord.
Overvaking av miljøet
I 1985 ble overvakingsprogrammet CEMP (CCAMLR Ecosystem Monitoring Program) oppretta. Noreg deltar i overvakningsprogrammet, og Norsk Polarinstitutt rapporterar data til prosjektet.
Samarbeid om logistikk
For å kunne samordne logistikk for forsking i Antarktis betre ble operatørorganisasjonen COMNAP (Council of Operators and Managers of Antarctic Programs) etablert i 1988. Hovudoppgåva til COMNAP er å utveksle praktisk og operasjonell informasjon for å legge til rette for best mulig gjennomføring av forskingsrelaterte oppgåver i Antarktis. COMNAP består i dag av de nasjonale Antarktisorganisasjonane frå 29 land, kor Norsk Polarinstitutt representerar Noreg.