Jan Mayen

Jan Mayen ligger 550 km nordøst for Island og 500 km øst for Grønland, mellom 70°49’ og 71°10’ nordlig bredde, og mellom 7°55’ og 9°5’ vestlig lengde. Øya er 54 km lang og har et areal på 377 km². Så sent som i 1985 hadde vulkanen Beerenberg (2277 moh) et utbrudd. Dette er verdens nordligste vulkan over havnivå, og Norges eneste aktive vulkan. Det er stadig fare for nye utbrudd og jordskjelv. 19. november 2010 fikk store deler av Jan Mayen status som naturreservat.

Krateret i Beerenberg

Krateret i Beerenberg Foto: Johan Hustadnes / Norsk Polarinstitutt

Kart over Jan Mayen

Kart: Norsk Polarinstitutt

Vulkanen Beerenberg på Jan Mayen

Vulkanen Beerenberg er Norges eneste aktive vulkan, og vulkanske formasjoner dominerer Jan Mayens landskap. Foto: Johan Hustadnes, Norsk Polarinstitutt

Vulkanutbrudd på Jan Mayen

Fra et av Beerenbergs vulkanutbrudd. Foto: Thor Siggerud, Norsk Polarinstitutt

Klimaet på Jan Mayen er arktisk-maritimt, med relativt milde vintre og kalde somre. Øya er ofte innhyllet i tåke og det er sjelden klarvær. Omkringliggende havområder er ofte islagt fra februar til april, men dette varierer fra år til år. Øya har også en spesiell og ofte sårbar vegetasjon dominert av moser, med flere såkalte endemiske arter som bare finnes på Jan Mayen.

Polarreven var tidligere den eneste tallrike arten på øya, men utbredt fangst førte til at den nesten ble utryddet. Isbjørn blir sjelden observert på Jan Mayen. Klappmyss og grønlandssel har viktige yngleplasser nordvest for Jan Mayen, noen år helt inntil kysten avhengig av isforholdene. 27 fuglearter hekker fast på øya. Tidevannssonen rundt Jan Mayen har begrenset flora og fauna. Den marine faunaen ligner den vi finner på sørøstkysten av Grønland, og de to mest kommersielt verdifulle marine ressursene rundt øya er reke og haneskjell.

Norsk Polarinstitutts Meddelelser nr. 144 (1997) beskriver Jan Mayens natur- og kulturmiljø, miljøtruslene mot øya og omkringliggende havområder og anbefalinger for videre forskning. Rapporten fastslår at den største lokale miljøtrusselen er Forsvarets søppeldeponering på øya. Det er blitt målt høye PCB-nivåer i fyllingen, og den ligger i nærheten av sjøen. Bølgeerosjon kan føre til at fyllingen går i havet før PCB-giftene er brutt ned.

Andre trusler mot Jan Mayens naturmiljø er langtransportert forurensning, klimaendringer og overfiske.

Dagens aktivitet på Jan Mayen er knyttet til meteorologiske observasjoner samt drift og vedlikehold av installasjoner knyttet til forskning og navigasjon. I havområdene rundt øya foregår et betydelig fiske, særlig etter lodde og reke.

Historie og kulturminner

En gammel tegning av Jan Mayen og Beerenberg fra 1600-tallet

Jan Mayen ble tidlig kjent for sjøfolk. På 1600-tallet etablerte nederlandske hvalfangere hvalkokerier på øya.

Til tross for begrenset størrelse og isolert beliggenhet har Jan Mayen sannsynligvis vært kjent siden vikingtiden, og har en rekke kulturminner fra alle epoker i øyas historie, spesielt tilknyttet hvalfangsten på 1600-tallet. Jan Mayen er oppkalt etter nederlenderen Jan Jacobs May van Schellinkhout som besøkte øya i 1614 og foretok kartlegging av en del av kysten. Nederlandske hvalfangere etablerte hvalkokerier på øya, men disse ble gradvis forlatt etter 1634.

I det første internasjonale polaråret 1882-83 valgte en østerriksk/ungarsk ekspedisjon å overvintre på Jan Mayen. De tilbrakte et helt år på øya og drev en utstrakt forsknings- og kartleggingsaktivitet. Kartet deres var i bruk helt til 1950-tallet. Det finnes fortsatt spor etter ekspedisjonen i Maria Muschbukta.

I begynnelsen av 1900-tallet begynte nordmenn fangst av polarrev på øya. Av de første 13 fangsthyttene står fem fortsatt igjen. I 1921 etablerte Hagbart Ekerold den første meteorologiske stasjonen på Jan Mayen, og året etter annekterte Meteorologisk institutt en del av øya. I 1926 annekterte instituttet hele øya, men det var først den 27. februar 1930 øya ble innlemmet i kongeriket Norge ved lov.