Miljø og klima i Arktis

Mange dyre- og plantearter i Arktis er tilpasset livet i de barske omgivelsene. Faktisk er noen så spesialiserte at de bare kan eksistere her. Økosystemene i Arktis har ofte få arter – det er få ledd fra plantene nederst i næringskjeden, til rovdyrene på toppen. Men selv om artsdiversiteten er lav kan hver art representeres med flere millioner individer. Mange organismer vokser saktere, de når kjønnsmoden alder seinere og de får færre avkom enn mer sørlige arter. Varmblodige dyr bruker mer energi til å holde varmen og overleve her enn i varmere strøk, og overskuddet som kan brukes på reproduksjon er mindre.

Den norske Stoltenberg II-regjeringen gjorde nordområdene til sitt viktigste strategiske satsingsområde fordi regionen representerer enorme muligheter og utfordringer. Barentshavet er på flere områder av stor betydning, spesielt når det gjelder energi, ressursforvaltning og miljø. I fiskevernsonen rundt Svalbard er det internasjonal uenighet om regulering av fiske. Utvinning av olje og gass i nord får oppmerksomhet fra mange land.

Klimaendringer har konsekvenser for livet i nord

Klimaet endrer seg fordi systemer på og utenfor jordkloden endrer seg. Klimaendringer har pågått på jorda til alle tider, men dette har skjedd som følge av naturlige forandringer, i blant annet i jordaksens helning, jordas bane rundt sola og variasjoner i solinnstråling. Etter den industrielle revolusjon økte bruken av fossile brensler kraftig. Forbrenning av fossile brensler øker konsentrasjonen av drivhusgasser, deriblant CO₂ i atmosfæren. Målinger viser at de siste 100 årene har gjennomsnittstemperaturene i Arktis økt dobbelt så hurtig som snittet ellers i verden. Årsaken til dette er spillet mellom atmosfæren, havet og isen.

Arktisk Råd-prosjektet Arctic Climate Impact Assessment ga i 2004 ut en analyse om konsekvenser av klimaendringer i Arktis. I 2010 kom den norske oppfølgingen NorACIA (Norwegian Arctic Climate Assessment) ut med sin hovedutredning.

NorACIA konkluderte med elleve nøkkelfunn:

1. Norsk Arktis blir både varmere og våtere, men med store lokale variasjoner
2. Selvforsterkende mekanismer i Arktis øker globale klimaendringer
3. Klimaendringer gjør norsk Arktis mer sårbar for miljøgifter og ultrafiolett stråling (UV-stråling)
4. Havisen minker og isavhengige arter trues
5. Havet blir varmere og økosystemene forandres
6. Havet forsures og korallene kan forsvinne
7. Skogen brer seg nordover og i høyden
8. Økosystemene i ferskvann er sårbare for klimaendringer
9. Infrastrukturen i nord er utsatt
10. Naturbaserte næringer får nye muligheter – og utfordringer
11. Samfunnet kan og må tilpasse seg

Hele NorACIAs hovedutredning «Klimaendringer i norsk Arktis: Konsekvenser for livet i nord» kan bestilles fra Norsk Polarinstitutt eller lastes ned gratis som PDF fra vårt elektroniske publikasjonsarkiv. Utredningen har også kommet ut på engelsk.

Endringer i havet

Klimaendringene kan føre til endringer i systemene som transporterer vann til Arktis. Når strømmen av Atlanterhavsvann nordover øker og vannet samtidig er varmere, bidrar dette til et varmere hav i Arktis. En annen viktig grunn til oppvarminga av havet er at når den hvite isen smelter, tas mer solvarme opp av det mørke havvannet, og temperaturen i vannet øker. Slike selvforsterkende mekanismer bidrar til de globale klimaendringene.

På grunn av økt molekylbevegelse har et varmt hav større volum enn et kaldt hav. Når havet varmes opp, øker derfor havnivået. Verdenshavene er store energilagre som varmes sakte opp og holder lenge på varmen. Selv om vi slutter å slippe ut drivhusgasser i dag, vil havet bli varmere og stige de neste 20 årene. I tillegg er det beregnet at havnivået kommer til å stige også som et resultat av at store ismasser på land smelter. Det blir mindre havis når havet og luften blir varmere. Mørkt hav og land tar opp mye solenergi og varmes hurtig opp. Oppvarminga bidrar igjen til at det legger seg mindre snø og is. Det er ikke bare utbredelsen av is som har endret seg, også isens egenskaper er blitt annerledes. Den er blitt tynnere i løpet av de siste årene, og det er mindre av den tykke flerårsisen. Dette gjør at havisen kan smelte enda raskere ved en ytterligere oppvarming. Havisen er viktig for de fleste organismene i Arktis. Planktonproduksjonen er spesielt kraftig i iskantsonen og påvirker alt liv i området. Men for de store pattedyrene kan smeltinga bli alvorlig. Ringselen er avhengig av isen, spesielt landfast is, for å kunne opprettholde sitt levesett. Isbjørnen har ringsel øverst på spiseseddelen, og bruker isen til å vandre til hiområdene for å føde ungene sine. Isbjørnen følger helst iskanten nordover om sommeren. Her finner den mat nok til å overleve en lang vinter. Bjørner som blir landfaste om sommeren finner lite mat på land, og de må vente til høsten når isen legger seg for å bunkre opp reserver til vinteren.

Endringer på land

Isbreene blir mindre fordi klimaet generelt er blitt varmere de siste 100 år. Når en bre minker, mister den mer masse i løpet av sommeren og legger på seg om vinteren. Det er hovedsakelig temperatur og nedbør som styrer dette. Nedsmelting av Grønlandsisen og mindre breer – som de på Svalbard – bidrar til et økt havnivå.

Når smeltevann dannes på breoverflata renner det ned til bresålen gjennom kanaler i isen. Breen glir raskere på underlaget, og det blir mer kalving av isfjell. Erosjonsmateriale fra breen transporteres også til havet og avsettes på bunnen. Normalt er det lite liv på bunnen nærmest breen, men hvis påbygginga av sedimenter skjer fort, kan det begrave bunndyr lengere ute i fjorden også. Dessuten er flere arter plankton sensitive for endringer i saltinnhold.

En tinende permafrost har innvirkning både lokalt og globalt. Opptining forandrer vegetasjonsdekket og gir også forandringer for dyrene i Arktis. Våtmarksområder, som er viktige for flere fuglearter, kan tørke ut fordi permafrosten ikke lenger er en barriere for overflatevannet. Globalt vil en tinende grunn frigi store mengder metan (CH₄) og karbondioksid (CO₂) som tidligere var innefrosset i bakken. Disse gassene forsterker drivhuseffekten og bidrar til å øke temperaturene enda mer.

På Svalbard er det permafrost overalt, bortsett fra under de store breene som isolerer mot kulda så bakken ikke fryser. Permafrosten kan være circa 100 meter dyp ute ved kysten og hele 4-500 meter dyp i høyereliggende områder. Om sommeren tiner det øverste laget og gir livsgrunnlag for planter og dyr. På Svalbard er dette laget omtrent én meter dypt. Det er målt en økning i temperaturen i permafrosten helt nede på 40 meters dybde på Svalbard, og det øverste laget som tiner hver sommer blir stadig tykkere.

Forurensing

Arktis er fortsatt et rent område, men farer truer. Søppel og miljøgifter fraktes til Arktis med hav- og luftstrømmer. Flere av disse stoffene er lite ned-brytbare i naturen. De tas i stedet opp av små og store organismer. Dyrene har ulik evne til å bryte ned og skille ut miljøgifter, som blant annet lagres i fett. Når dyrene har lite mat og må bruke av sine fettreserver, frigis miljøgifter i kroppen og kan skade vitale organer og redusere forplantingsevnen.

Det finnes høye nivåer av tungmetallene kvikksølv og kadmium i arktiske systemer. Bly var tidligere også en stor miljøtrussel, men siden 1980-årene har blyutslippene blitt betydelig redusert. Målinger viser at blykonsentrasjonene i dyr og planter har gått kraftig tilbake de siste ti årene. Nivåene av den farlige miljøgiften PCB – polyklorerte bifenyler – har også gått ned etter at det ble internasjonal politisk enighet om forbud.

Forandringer i luft- og havtemperatur kan føre til økt tilførsel av miljøgifter til Arktis. I tillegg vil miljøgifter, som er lagret i isen, kunne frigis til hav og land når isen smelter. Plankton og fisk tar opp miljøgiftene direkte fra vannet de lever i. Arter som lever av planteplankton har de laveste nivåene av miljøgifter, mens de som spiser dyr lenger opp i næringskjeden eller dødt materiale har de høyeste verdiene. Det er i rovdyra på toppen av næringskjeden at vi finner de høyeste verdiene. Det er også hos dem at skader og sykdommer registreres.