Svalbard

Øygruppa Svalbard ble oppdaget av den nederlandske kapteinen Willem Barentz i 1596. Størsteparten av området er uberørt natur, men gjennom historien har Svalbard vært åsted for både fangst, gruvedrift og vitenskap. Svalbardtraktaten ble underskrevet i Paris 9. februar 1920, og siden 17. juli 1925 har Svalbard vært en del av Kongeriket Norge.

Kart over Svalbard

Svalbard. Se også vårt interaktive kart over Svalbard. Kart: Norsk Polarinstitutt

Til Svalbard hører Spitsbergen, Nordaustlandet, Barentsøya, Edgeøya, Kong Karls Land, Hopen, Prins Karls Forland, Bjørnøya og alle andre øyer, holmer og skjær mellom 74° og 81° nordlig bredde og 10° og 35° østlig lengde. Landarealet er på ca. 61 020 km², noe som omtrent tilsvarer Troms og Nordland til sammen. Havarealet som omgir øyene ut til territorialgrensen på 12 nautiske mil utgjør 90 700 km².

Så mye som 60 % av landarealene har isdekke, og mindre enn 10 % har vegetasjon. Spitsbergen er største øy, med flateinnhold på 37 673 km2. (Fastlands-Norges største øy, Hinnøya, er på 2205 km2.) De høyeste fjelltoppene er Newtontoppen (1713 moh.) og Perriertoppen (1712 moh.).

Svalbard er omringet av et grunt sokkelhav. Gjennomsnittsdybden i Barentshavet er 230 meter, og de grunneste områdene er mellom Bjørnøya og Edgeøya. Vest og nord for Svalbard stuper dypet i Norskehavet og Polhavet ned til mer enn 2000 meter.

Bosetninger

På Spitsbergen finnes de faste bosetningene Longyearbyen, Barentsburg, Ny-Ålesund og Sveagruva. I tillegg er det mindre forskningsstasjoner og meteorologiske stasjoner i Hornsund, på Hopen og på Bjørnøya. Gjennomsnittlig botid på Svalbard er 2 år.

Da det fortsatt ble drevet omfattende fangst på Svalbard fram mot 2. verdenskrig var det fangstfolk i de fleste fangstterreng på øygruppa. Forskning, ekspedisjoner og bergverksdrift har også etterlatt seg spor i landskapet.

Svalbard lufthavn ble åpnet 2. september 1975.

For turister og besøkende

  • «Cruisehåndbok for Svalbard»
    Kvalitetssikret informasjon om Svalbards naturforhold, historie og kulturminner, spesielt rettet mot deg som ferdes langs Svalbards kyster med båt.

Miljø

  • Miljøstatus Svalbard
    Dagens miljøsituasjon på Svalbard. Lær om forurensning, friluftsliv, kulturminner, naturområdene, klima, turisme og ferdsel, dyr og planter, internasjonalt samarbeid og bosetningen på øygruppa.
  • Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen (MOSJ)
    Nettstedet for deg som ønsker bedre forståelse for milljøtilstanden på Svalbard og Jan Mayen, og hvilke arter eller områder som er særlig utsatt. Her presenteres innsamlede overvåkingsdata med grafer, forklaringer og tolkninger.

Klima

Mittag-Lefflerbreen på Svalbard

Mittag-Lefflerbreen ligger mellom Dicksonland, Olav V Land og Ny-Friesland i Wijdefjorden, innerst i Austfjorden på Svalbard. Isbreer er viktige indikatorer på global oppvarming, og kan gi oss mulige svar på hvordan klimaet var for så langt tilbake som hundretusener av år siden. Foto: Bjørn Frantzen, Norsk Polarinstitutt

Hyppige lavtrykkpassasjer og det varme atlanterhavsvannet gjør at klimaet på Svalbard er mildere enn i andre områder på samme breddegrad:

  • Årsmiddeltemperaturen i Longyearbyen er -4 °C, men klimaforskjellene på øygruppa er store.
  • På vestkysten av Spitsbergen er vintertemperaturen vanligvis mellom -8 og -16 °C, men den kan droppe med 30 grader i løpet av få timer.
  • Laveste målte temperatur på Svalbard er -46,3 °C (Svalbard Lufthavn, mars 1986).
  • Høyeste målte temperatur på Svalbard er 21,3 °C (Svalbard Lufthavn, 16. juli 1979).

Longyearbyen har midnattsol fra 20. april til 23. august og mørketid fra 26. oktober til 15. februar.

Fjordene og havområdene nord og øst av Svalbard er islagt 8–9 måneder i året, mens fjordene på vestsida av Spitsbergen kan være isfrie store deler av vinteren. På vinteren kan havisen fryse til å bli 3 meter tykk på én vinter. Vind- og havstrømmer gjør at havisen akkumuleres og kan bli opp til 30 meter tykk.

Det er lite nedbør på Svalbard, i Longyearbyen mindre enn i de tørreste områdene på fastlandet. Mesteparten av nedbøren kommer med polare østavinder fra Barentshavet, og det faller tre ganger så mye nedbør på sørøstkysten av Spitsbergen som i Longyearbyen og Ny-Ålesund.

Stri vind er vanlig i vinterhalvåret, mens tåke er et typisk sommerfenomen.

Svalbard har et permafrostlag som går ned til 450 meter. Om sommeren tiner bare det øverste laget av jordsmonnet, ned til maksimalt 1 meter.

Svalbardtraktaten

Gruve i Barentsburg, 1932

En islagt sovjetisk kullgruve i Barentsburg, 1932. Svalbardtraktaten åpnet for lik rett til virksomhet på øygruppa for alle borgere fra land som undertegnet den. Foto: Norsk Polarinstitutt

Svalbardtraktaten ble undertegnet i Paris 9. februar 1920, og gir Norge full og uinnskrenket suverenitet over Svalbard. Svalbardtraktaten trådte i kraft 14. august 1925, og ifølge lov av 17. juli 1925 er Svalbard en del av Kongeriket Norge.

Samtidig gir traktaten andre stater omfattende rettigheter. Borgere fra land som har undertegnet traktaten har samme rett som norske borgere til å drive industri, bergverk, fiske og fangst, maritim og kommersiell virksomhet. Traktaten bestemmer at de skattene som innkreves på Svalbard skal benyttes på øygruppa.

Militær virksomhet er ikke tillatt.

Verneområder

Det er i dag 29 naturverneområder på Svalbard. De utgjør til sammen ca. 65 % av øygruppens landareal, og ca. 85 % av territorialfarvannet ut til 12 nautiske mil er nå vernet.

Naturvernområdene er forankret i medhold til av Svalbardmiljøloven som trådte i kraft 1. juli 2002.

De første planene om områdevern på Svalbard ble lansert i 1914. Så tidlig som i 1932 ble det opprettet to plantefredningsområder. I 1973 ble det opprettet tre nasjonalparker, to naturreservater og 15 fuglereservater. Moffen naturreservat ble opprettet i 1983. I 2003 ble de to plantefredningsområdene fra 1932 og ett fra 1984 opphevet. Samme år (2003) ble tre nye nasjonalparker, to naturreservater og ett geotopvernområde opprettet. Den siste nasjonalparken Indre Wijdefjorden ble opprettet i 2005.