Bjørnøya

Bjørnøya ligger på 74.30° N 19.01° E, omtrent midtveis mellom fastlandet og Spitsbergen, og har et areal på 176 km2. Øya er ganske flat, med mest fjell i sør. Miseryfjellet er det høyeste med sine 536 meter. Seks hundre små vann ligger spredt rundt på øya.

Lomvi i fuglefjell på Bjørnøya

Lomvi i et fuglefjell på Bjørnøya. Rundt sørspissen av øya finnes noen av de største fuglekoloniene i verden. Foto: Hallvard Strøm, Norsk Polarinstitutt

Flatt månelandskap på Bjørnøya ved Amfiet

Kontrasten er stor mellom Bjørnøyas fuglefjell og det flate, øde månelandskapet som finnes ved Amfiet. Foto: Odd Harald Selboskar, Norsk Polarinstitutt

Bjørnøya har en bratt, nesten utilgjengelig kyst som er en populær hekkeplass for en rekke sjøfuglarter, og rundt sørspissen av øya finnes noen av de største fuglekoloniene i verden. De vanligste artene i fuglefjellene er lomvi, polarlomvi, alkekonge, krykkje, havhest og polarmåke. Øya har verdens nordligste, større hekkekoloni av lomvi og en av verdens nordligste alkekolonier. Den er også østgrense for islom.

Det er bare én brukbar havn på øya, Sørhamna. Klimaet er forholdsvis mildt, breddegraden tatt i betraktning. Middeltemperaturen for varmeste måned (august) er 4,4°C, og for den kaldeste (januar) ligger temperaturen på -7,4°C. Havområdene rundt øya er viktige næringsområder for sjøfuglene. Dette skyldes blant annet polarfronten som ofte omgir øya på øst-, sør- og vestsiden, og som gir en oppblomstring av plante- og dyreplankton med virkninger oppover i næringskjeden.

Bjørnøya naturrservat omfatter hele øya unntatt et mindre område rundt den meteorologiske stasjonen. Stasjonen ble opprettet i 1918 som radio- og værstasjon og er fortsatt i drift.

Historie og kulturminner

Jernbanen på Bjørnøya fraktet kull mellom Tunheim og Austervåg

Jernbanen på Bjørnøya fraktet kull mellom gruveanlegget på Tunheim og hamna i Austervåg. I dag står kun skinnegangen igjen. Foto: Norsk Polarinstitutt

Kulturminne på Bjørnøya, falleferdige hus

Bjørnøya har en rekke kulturminner, som disse husene fotografert i 2007. Foto: Odd Harald Selboskar, Norsk Polarinstitutt

Øyas historie er knyttet til jakt og fangst av hvalross, isbjørn, sel, hval og sjøfugl. Den ble først oppdaget av den nederlandske polarfareren Willem Barentsz i 1596, som også ga øya sitt navn. Bjørnøya var også åsted for den første store hvalrossfangsten. I senere tid ble øya brukt til både norsk og russisk overvintringsfangst. Denne menneskelige aktiviteten gjennom flere hundre år har etterlatt seg spor på øya, og det finnes flere kulturminner fra disse periodene. Blant annet er det funnet spekkovner som ble brukt i forbindelse med slakting av hvalross. Russiske pomorer kom til Bjørnøya og drev fangst sist på 1700-tallet, og har etterlatt seg en rekke tufter og graver. Den eldste bevarte fangsthytten på Svalbard, Hammerfesthuset, er også å finne på Bjørnøya. Huset ble oppført i 1822.

Som på Spitsbergen ble det også forsøkt mineralutvinning på øya. Tyskeren Theodor Lerner forsøkte seg på utvinning av kull fra 1898 i nærheten av Kvalrossbukta, uten å lykkes. Flere slike forsøk skulle følge. Bjørnøen AS drev kullgruveanlegget Tunheim i perioden 1916–1925. Fra 1923 fungerte stedet som meteorologisk stasjon. Tunheim ble evakuert og ødelagt av de allierte under 2. verdenskrig.

Som resten av Svalbard ble Bjørnøya underlagt norsk statshøyhet i 1925.