Nordre Isfjorden nasjonalpark

Isfjorden er en av de største fjordene på Svalbard. Nordsiden av fjorden inneholder et stort – for det meste uberørt – kyst og fjordlandskap, med frodig vegetasjon og et yrende dyre- og fugleliv. Området på Oscar II Land og Dickson Land inneholder også verdifulle kulturminner fra gruvedriftens barndom, og ble i 2003 gjort til norsk nasjonalpark.

Kart av Isfjorden med Nordre Isfjorden nasjonalpark

Kart av Isfjorden med Nordre Isfjorden nasjonalpark nord i bildet. Kart: Norsk Polarinstitutt

Det fredete området omfatter arealer på nordsida av Isfjorden fra Skansbukta på Dickson Land til Eidembukta på Oscar II Land, inkl. Nordfjorden med sidefjordene Dicksonfjorden og Ekmanfjorden. De marine arealene nord for en rett linje mellom Kapp Thordsen og sørspissen av Erdmannflya, i Ymerbukta og Trygghamna og ut til en nautisk mil fra land (lavvannslinjen) på strekningen mellom Alkepynten og midten av Eidembukta inngår i nasjonalparken.

Dyreliv

Alkekonge

Alkekongen er en av fjellfugleartene som holder til i Isfjorden. Foto: Norsk Polarinstitutt

i perioder av året strømmer relativt varmt og saltholdig overflatevann inn i Isfjorden. Fra brefrontene er det tilførsel av kaldt ferskvann. Her oppstår det vertikal sirkulasjon av vannlag og stor biologisk produksjon av planteplankton. Algene spises av ulike små krepsdyr. Disse er næring for større krepsdyr og fisk som lodde og polartorsk. Dette gir igjen livsgrunnlag for store mengder sjøfugl og sjøpattedyr.

I Isfjordområdet finnes ikke så mange ulike sjøfuglarter, men flere av artene forekommer i stort antall og er konsentrert i store hekkekolonier. Sjøfuglenes tilstedeværelse gir økt næring til plantelivet ved hekkekoloniene, noe som kommer landlevende dyrearter som rype, reinsdyr og gjess til gode. I neste ledd også fjellreven som har et stabilt godt matfat ved fuglefjellene. I Isfjorden er også alle de vanlige fuglefjellsartene representert – alkekonge, lunde, polarlomvi, polarmåke, teist, havhest og krykkje. Av fugleliv for øvrig har Isfjordområdet et betydelig antall hekkende hvitkinngås (hekker fortrinnsvis på øyer og holmer), og kortnebbgås som hekker i bratte skrenter lengre fra sjøen, gjerne ved bratte elve- og bekkegjel. Områdene rundt Isfjorden er også blant de beste leveområdene for svalbardrype.

I Isfjordområdet finnes en stor bestand av fjellrev. Fjellreven var en del av grunnlaget for tidligere tiders fangst hvor hvit- og blårevskinn var en viktig salgsvare.

Isbjørnen blir ikke ofte sett i Isfjorden om sommeren, men sommerstid kan en være heldig å observere den ved brefrontene på nordsida av fjorden. Her lusker den rundt på leting etter sel.

Landskap

Isfjorden er en av de største fjordene på Svalbard, og den forgrener seg i mange mindre fjorder. Det er bare Wijdefjorden som er lengre. I vest finner man gammelt grunnfjell som reiste seg med den kaledonske fjellkjeden for rundt 400 millioner år siden (silur/devon). Det mest prominente eksempelet på karbonatbergartene i dette området er Alkhornet – landemerket ved munningen av Isfjorden. Like under Alkhornet ligger en flat slette lik de som ligger langs store deler av vestkysten av Spitsbergen. Deler av denne sletta er dannet av betydelig yngre marine avsetninger. Disse er under to millioner år gamle.

Festningen har store deler av Svalbards geologiske historie lett tilgjengelig. Profilen av bergarter som vises fra Festningen og vestover fortsetter tvers over Isfjorden og kommer til syne igjen enkelte steder på nordsiden av fjorden.

Kulturminner

Skipsvrak i Skansbukta

Isfjorden har mange minner etter menneskelig aktivitet. I Skansbukta ligger dette skipsvraket som vitner om fortiden. Foto: Norsk Polarinstitutt

Isfjorden er rik på kulturminner. Fjorden strekker sine lange fingre inn i det dypeste av Spitsbergen. Langs fjordarmene ligger rester tilbake fra alle perioder av Svalbards historie, helt fra hvalfangernes tidlige tilstedeværelse på 1600-tallet og fram til i dag.

De eldste sporene vi finner langs Isfjordens strender er rester etter hvalfangerne på 1600 og 1700-tallet. I Trygghamna ved utløpet av Isfjorden ligger restene etter den tidlige vesteuropeiske hvalfangsten igjen i form av spekkovner på stranda. De øvrige sporene etter det som en gang må ha vært en stor hvalfangststasjon er borte. De indre fjordarmene, som Dicksonfjorden og Ekmanfjorden, ser ikke ut til å ha vært attraktive for de første hvalfangerne. De holdt seg til fjordens ytre områder.

Isfjorden rommer også spor etter forskjellige forsøk på bergverksdrift og mineralutvinning fra begynnelsen av 1900-tallet og utover. Restene etter slike foretak finnes eksempelvis i Skansbukta og Gipsvika.