Søraust-Svalbard naturreservat

Øst for Spitsbergen ligger de to store øyene Barentsøya og Edgeøya. Naturreservat omfatter disse øyene, samt Tusenøyane, Ryke Yseøyane og Halvmåneøya. Området har et rikt dyreliv, spesielt når det gjelder isbjørn, rein, hvalross, sjøfugl og gjess. Området fikk status som naturreservat i 1973.

Kart av Søraust-Svalbard

Søraust-Svalbard naturreservat omfatter Barentsøya og Edgeøya, samt Tusenøyane, Ryke Yseøyane, Halvmåneøya og en rekke mindre øyer og holmer. Foto: Norsk Polarinstitutt

Typisk for reservatet er de store vegetasjonsdekte strandflatene i vest og de skrinne områdene med store isbreer i øst. Edgeøya har store, isfrie daler som minner om enkelte deler av sentral-Spitsbergen. Men fjellmassivene er lavere, med sletter og platåbreer. Nordøst på Edgeøya finner vi velutviklede strandvollavsetninger.

De omkringliggende havområdene er nesten ikke påvirket av Golfstrømmen, og det er drivis her store deler av året. Den vestlige delen av reservatet har det gunstigste klimaet, og vestkysten av Edgeøya er relativt vegetasjonsrik.

Reservatet har store bestander av svalbardrein og polarrev og er et viktig område for isbjørnen. Naturreservatet er et kjerneområde for ringgåsa, den mest truede gåsearten i regionen, og er sannsynligvis det viktigste området for hvalrossen.

Det finnes mange kulturminner fra forskjellige perioder, spesielt i sørlige deler av området. Reservatet er i dag nesten ikke berørt av menneskelig aktivitet, men det er sporskader fra oljeleting i tidligere tider.

Dyreliv

Hvalross på isflak

Hvalross har holdt til i dette området i lang tid, det vitner hauger med skjellettdeler om. Her fem hvalross på et isflak i nærheten av Bölscheøya sørvest for Edgeøya. Foto: Harald Faste Aas, Norsk Polarinstitutt

Naturreservatet er et viktig hekkeområde for en rekke fuglearter. Havhest hekker i to større kolonier – Kvalpyntfjellet og Negerpynten sørvest på Edgeøya. Dette er også viktige lokaliteter for krykkje, polarlomvi, teist og alkekonge. Hvitkinngås hekker på Sundneset på Barentsøya. Den hekker også på mange av Tusenøyane og på Zieglerøya. Ringgås har sitt hovedhekkeområde på Svalbard på Tusenøyane. Her finnes den hekkende på mange øyer.

Isbjørn kan påtreffes hvor som helst i naturreservatet og til alle årets tider. Andre sjøpattedyr i området er ringsel, storkobbe, hvalross, vågehval og hvithval. Innenfor naturreservatet ligger mange av de viktigste liggeplasser for hvalross på Svalbard.

Reinbestanden i naturreservatet er relativ tallrik, spesielt på Edgeøya. Fjellrev forekommer over det meste av området. Bestanden antas å være god pga. stabil næringstilgang av sjøfugl og rein.

Geologi og landskap

Scootertur under Thor S. Larsens overvintring på Edgeøya, 1968-1969

Landskapet i Søraust-Svalbard naturreservat er forskjellig fra det man finner i Vest-Spitsbergen. Her fra en scootertur med Thor S. Larsen, som deltok på en overvintringsekspedisjon på Svalbard for å studere isbjørnens vandringer og adferd i 1968-1969. Foto: Thor S. Larsen

Landskapet innenfor Søraust-Svalbard naturreservat er helt ulikt Vest-Spitsbergen. Her mangler de trange, dype fjordene og de spisse tindene. Kysten preges av brede bukter. Fjellene er av platåtypen og når bare opp i 400-500 meters høyde. På østsiden av øyene ligger store breer som kalver i havet. Øyenes vestre deler er overraskende frodige. Geologien i området preges i store trekk av avsetningsbergarter fra trias da Svalbard var dekket av hav.

Barentsøya er 1 288 km² stor. På toppen av øya ruver Barentsjøkulen med flere navn inspirert av Henrik Ibsens Peer Gynt. Solveigdomen og Peer Gyntslottet strekker seg opp til vel 650 moh. Jøkulen, som har et areal på 558 km², dekker store deler av øyas østre halvdel. Den har fire utløpere som når helt ut i sjøen.

Edgeøya er ikke ulik Barentsøya, men de isfrie områdene er større. Mange steder er det ganske rik vegetasjon. Edgeøya er betydelig større – 5 074 km². Platåfjell dominerer også her. De største breene finnes på øyas sørlige halvdel og spesielt i sørøst der Edgeøyjøkulen på 1 365 km² ruver. På Edgeøyas vestside er landskapet annerledes enn i øst. Fremtredende landskapselementer her er Tjuvfjorden med den store Tjuvfjordlaguna, og Dyrdalen.

Kulturminner

Bygning på Måkeberget, Barentsøya

Oppføringen av en fangsthytte på Måkeberget, Barentsøya Foto: Norsk Polarinstitutt

Hytte i Russebukta på Edgeøya

Hytte i Russebukta på Edgeøya Foto: Einar Johansen, Norsk Polarinstitutt

Det gikk ikke mange årene med skuter som seilte nordover på begynnelsen av 1600-tallet før Edgeøya og farvannene på øst- og vestsiden av øya var kjent, og dette området inneholder en rekke kulturminner fra hvalfangsten. Edgeøya og Tusenøyane var også hovedområde for russisk overvintringsfangst mellom år 1700 og 1850, og området har spor etter norsk overvintringsfangst og nyere tids forskning.

Ifølge kilder, var det i området ved Edgeøya at de som ble kalt interlopers hadde sitt hovedområde i de tre første tiårene av 1600-tallet. Dette var uavhengige sjømenn som ikke fangstet hval for de store handelskammerne, som hadde monopol. Det var trolig disse uavhengige hvalfangerne som først begynte å fange hval i åpen sjø ettersom de i en årrekke måtte holde seg unna hovedområdene for hvalfangst på vestkysten av Spitsbergen. De fangstet i stedet hval der det var mulig å komme til. Det var trolig også disse som foredlet teknikken med å flense hvalen ved skipssiden. Farvannene ved Edgeøya var antagelig hovedområdet for disse havneløse fribytterne.

På Tusenøyane er det spor etter pomorene i form av russetufter, graver, fundament og rester av russekors og slakteplasser for hvalross. Langs Edgeøyas vestkyst ligger noen av Svalbards største fangststasjoner fra den russiske fangstperioden. I dag ligger stasjonene i ruiner, men de er fremdeles godt synlige i landskapet. Barentsøyas vestkyst har også spor etter flere russiske fangststasjoner.

Den norske overvintringsfangsten har også etterlatt seg mange spor i dette området av Svalbard. Kanskje den mest kjente og mest besøkte av de norske fangststasjonene er Bjørneborg på Halvmåneøya. Av andre hytter tilknyttet den norske fangsten kan, foruten Kapp Lee/Dolorittneset, nevnes Villa Disko som ligger i den nordre delen av Diskobukta. Hytta ble oppført i 1929 av Georg Bjørnnes og brødrene Einar og Eldor Svendsen. Foruten disse ligger mange ruiner av fangststasjoner tilknyttet den norske overvintringsfangsten på øyene i dette området.