Ærfugl (Somateria mollissima)

Ærfuglen er en stor og kraftig dykkand med stort hode, kort hals og et langt og kileformet nebb. Ærfuglen har en sirkumpolar utbredelse og hekker i den arktiske og boreale sonen over hele den nordlige halvkule. På Svalbard hekker ærfuglen både på øyer langs kysten og mer spredt langs kysten inne på land.

Ærfugl

Ærfugler på isen. Foto: Tor Ivan Karlsen / Norsk Polarinstitutt

Ærfuglen er en stor og kraftig dykkand med stort hode, kort hals og et langt og kileformet nebb. Ærfuglen blir 50–71 cm lang og veier 1200–2800 g. Kjønnene har svært forskjellig utseende. Hannen i praktdrakt har hvitt hode med svart isse og grønne nakkesider. Halsen, brystet og ryggen er hvit, mens buken, kroppssidene og bakpartiet er svart. Brystet har et anstrøk av rosa. I juli skifter hannene til en mørk brunsvart eklipsedrakt med varierende mengde hvitt, helt forskjellig fra praktdrakten. Hunnen er brunspraglet med tette, lyse tverrstriper og noen små, hvite tegninger på vingene. Ungfuglene likner hunnen, men de er mørkere og mer ensfargede og mangler hvitt på vingene. Sent på høsten skifter de unge hannene til en drakt med varierende mengde hvitt på brystet og ryggen, senere også på skuldrene og kroppssidene. Unge hanner kan være vanskelig å skille fra hanner i eklipsedrakt (mellomdrakt, før vinterdrakten).

Låten til hannen er et dypt, hult og langtrukket «a-ooh-å» som kan høres på lang avstand. Hunnen har et kakklende «gakakak...».

Utbredelse

Ærfuglen har en sirkumpolar utbredelse og hekker i den arktiske og boreale sonen over hele den nordlige halvkule. Den hekker langs kysten av Europa fra nord i Frankrike, gjennom Nederland og de britiske øyer til Island, og nordover gjennom Skandinavia til den nordlige kysten av Russland, i tillegg til arktiske områder som Svalbard, nordøst-Sibir og den arktiske delen av Amerika og Grønland. Flere underarter forekommer. Svalbardbestanden tilhører underarten S. m. borealis, som også hekker i de nordøstlige delene av Canada, på Grønland, Island og Frans Josef Land (Russland). På Svalbard hekker ærfuglen både på øyer langs kysten og mer spredt langs kysten inne på land. Mellom 70 % og 95 % hekker på øyer. Hoveddelen av bestanden hekker langs vest- og nordvestkysten av Spitsbergen og på Tusenøyane. Ærfuglens vinterutbredelse er i stor grad sammenfallende med utbredelsen sommerstid, med unntak for de nordligste bestandene som forlater hekkeområdene om høsten. Telemetristudier og gjenfunn av fugler ringmerket på Svalbard viser at Svalbardbestanden overvintrer rundt Island og langs kysten av Nord-Norge. Mindre grupper av fugl kan overvintre i isfrie områder på vestkysten av Spitsbergen, men dette utgjør trolig bare en liten del av bestanden.

Økologi

Ærfugl, hann

Hannfugl. Foto: Sebastian Gerland / Norsk Polarinstitutt

Ærfuglen er knyttet til det marine miljø hele året igjennom, og den hekker på mindre holmer og skjær hvor den er relativt trygg for predatorer så lenge sjøen rundt er fri for havis. Fuglene hekker i kolonier som varierer både i størrelse og tetthet, men de kan også hekke enkeltvis. Etableringen på hekkeplassen skjer så fort snøen er borte fra reirområdet, og havisen forsvinner rundt hekkeholmen. På Svalbard skjer dette vanligvis i slutten av mai, men det kan også forekomme så sent som i slutten av juni enkelte år. Andelen av bestanden som hekker varierer fra år til år avhengig av isforholdene om våren og forsommeren. Ærfuglen er utsatt for et betydelig predasjonstrykk fra blant andre polarmåker og fjellrev som kan ta en stor  del av eggene og små unger. Isbjørnen  kan også være en betydelig predator av egg i enkelte områder  enkelte år. Etter hekkingen forlater ærfuglen reirområdet og forflytter seg til grunne områder langs kysten hvor den oppholder seg til trekket sørover starter. Ærfuglen livnærer seg hovedsakelig av ulike bunnlevende dyr, særlig muslinger, som den finner ved å dykke på dyp ned mot ti meter. Krepsdyr, marine marker og sjøpølser inngår også i dietten.

 

Livshistorie og reproduksjon

Ærfugl, hunn

Hunnfugl på redet. Foto: Geir Wing Gabrielsen / Norsk Polarinstitutt

Ærfuglen foretrekker å hekke på flate områder, og reiret legges vanligvis helt åpent i terrenget, noen ganger beskyttet av en stein eller rekved. Hos ærfuglen finner pardannelsen sted om høsten eller tidlig vinter. Reiret er en grunn fordypning i bakken som skrapes ut av hunnen og fôres omhyggelig med plantemateriale og et tykt lag med dun. Reiret brukes gjerne om igjen i en årrekke, og kanten rundt reiret blir da ofte forhøyet og frodig. Normal kullstørrelse er fire til seks grågrønne eller olivengrønne egg. Reir med opptil 13 egg er registrert på Svalbard, men slike store kull er trolig et resultat av at flere hunner har lagt egg i samme reir. Rugeperioden varer i 24 til 26 døgn. Hunnen legger seg opp betydelige fettreserver før rugingen starter. Under rugingen tar hun ikke til seg næring og tærer på det lagrede fettet. På Svalbard blir hannen ved reiret de første en til to ukene av rugeperioden, før den trekker bort til myteområdene. Hannene samler seg da i større grupper på grunne og næringsrike områder langs kysten. Umiddelbart etter klekking og så fort ungene er tørre, forlater hunnen reiret og begir seg ut for å lete etter næring. Ofte samles hunner og unger i mindre grupper som søker næring i grunne områder langs kysten. Ungene blir flygedyktige i en alder av ni til ti uker. Ærfuglen blir kjønnsmoden etter to til fire år. Høyeste kjente levealder på en fugl ringmerket i Norge (inkl. Svalbard) er 58 år.

 

Forvaltningsstatus og overvåkning

Ærfuglen er den mest tallrike andefuglen på Svalbard. Størrelsen på hekkebestanden er estimert til mellom 13 500 og 27 500 par, og totalbestanden på ettersommeren (voksne + årsunger) er beregnet til 80 000–140 000 individer. Den europeiske hekkebestanden er omtrent 840 000 par og regnes som stabil, men med nedgang i enkelte deler av utbredelsesområdet. Ukontrollert høsting av egg og dun på begynnelsen av 1900-tallet reduserte trolig bestanden på Svalbard, men fordi tidligere bestandsestimater er usikre, er omfanget av denne reduksjonen vanskelig å vurdere. Til tross for vernetiltak og etablering av fuglefredningsområder i 1963 og 1973, ser det ikke ut til at bestanden har økt nevneverdig. Årlig overvåking av hekkebestanden i Kongsfjorden siden 1980 og tellinger av fjærfellende ærfugl i 2002 og 2010–2011, indikerer at størrelsen på bestanden har holdt seg relativt stabil, eller gått noe ned de siste tiårene. 

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):

Venter på resultater fra MOSJ…