Finnhval (Balaenoptera physalus)

Finnhvalen er den nest lengste av alle bardehvalene, og har en lang, slank og strømlinjeformet kroppsform som er typisk for medlemmer av finnhvalfamilien. Den er en vandrende hvalart som tilbringer vintermånedene i tempererte farvann hvor den får unger og parer seg, mens den vandrer mot høyere breddegrader om sommeren for å fete seg opp. Siden den kommersielle fangsten stanset i 1980-årene, synes bestandene av finnhval å ha tatt seg opp. Arten er fredet på Svalbard.

På den nordlige halvkule blir hunnene rundt 24 meter og hannene rundt 22 meter lange.

Finnhvalene er mørkegrå på ryggsiden og lysere på undersiden og selve buken, og undersiden av sveivene er nesten hvite. Hodet er smalt med en markert kam langs midtlinjen. Ryggfinnen er sigdformet og plassert langt bak på kroppen (ca. ¾ av kroppslengden regnet fra hodeenden). Fargemønsteret på hodet til finnhvalen er svært usymmetrisk i og med at venstre side er mørkegrå, mens nedre del av høyre side er hvit.

Blåsten til finnhvalen går rett opp og kan være opptil seks meter høy.

Undersiden av halefinnen er hvit, men den vises sjelden når finnhvalen dykker.

Utbredelse

Finnhvalen finnes i alle verdenshav. Den er en vandrende hvalart som tilbringer vintermånedene i tempererte farvann hvor den føder og parer seg, mens den vandrer mot høyere breddegrader om sommeren for å fete seg opp.

Enkelte finnhvaler oppholder seg ved høyere breddegrader også om vinteren, og siden man ikke kjenner til noen faste vinteroppholdssteder antar man at disse ikke er i kystnære farvann.

Noen finnhvaler i det nordlige Atlanterhavet tilbringer vinteren så langt sør som Mexico-gulfen i vest og kysten av Spania i øst. I tillegg finnes det en egen bestand av finnhval i Middelhavet.

Økologi

På verdensbasis antar man at det finnes rundt 75 000 finnhvaler, mens det er beregnet å være 25 000–30 000 dyr i det nordøstre Atlanterhavet. De største forekomstene i dette området er ved østkysten av Grønland.

Finnhvalene finnes ofte i små grupper, men kan også observeres som enkeltindivider eller i store flokker hvis det er mye mat i et område. Disse gruppene synes ikke å ha noen spesiell struktur eller sosial funksjon.

Lydene de lager er ganske enkle grynt og stønn, eller høyfrekvente pulser.

Innad i bestandene er det en viss atskillelse mellom ulike alders- og kjønnsgrupper, og disse vandrer nordover til ulike tider. Drektige hunner vandrer først, etterfulgt av voksne hanner, deretter ikke-drektige hunner og så ungdyr. Mødre med diende unger er de siste som vandrer nordover.

Finnhvalene er raske svømmere med en gjennomsnittsfart på rundt 15 kilometer i timen. Det er registrert at de kan svømme i opptil 28 kilometer i timen over korte avstander.

De dykker i relativt kort tid, størrelsen tatt i betraktning, og de fleste dykkene er mellom 3 og 15 minutter lange. Dykkene er ofte i de øverste 200 meterne av vannsøylen, hvor de finner det meste av maten sin. Den består av planktoniske krepsdyr og en rekke mindre stimfisker og blekkspruter. Hvis krill finnes i noen mengde synes dette å være den maten som blir foretrukket.

For finnhvalen er spekkhogger den eneste naturlige predatoren.

Livshistorie og reproduksjon

Ungene blir født i vinterområdene og følger mora når hun vandrer nordover om sommeren. De holder sammen i 6–7 måneder. Svangerskapsperioden er på 11 måneder, og finnhvalmødrene får gjerne en unge annethvert år. På den nordlige halvkule er paringstiden fra desember til februar, og man vet lite om hvordan denne foregår.

Finnhvalene blir kjønnsmodne i seks- til åtteårsalderen, og man antar at de kan leve til de blir 80–100 år gamle.

Forvaltningsstatus og overvåkning

Finnhval var ikke del av den tidligste kommersielle hvalfangsten, fordi hvalene svømte for raskt for datidens seilskip. Men etter hvert som dampskip ble vanlig, og særlig etter utviklingen av granatharpunen på slutten av 1800-tallet, ble finnhvalen et attraktivt byttedyr. Arten fangstes idag kommersielt på Island, og noen få dyr taes hvert år av urbefolkningen på Grønland.

I nordøst Atlanterhavet har bestanden av finnhval tatt seg opp igjen etter tidligere tiders overbeskatning. Arten er fortsatt fredet i norske farvann inklusive Svalbard, og observeres her i stadig økende antall i sommermånedene, særlig langs vest- og nord-kysten av Spitsbergen og i Hinlopenstretet.

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):

Venter på resultater fra MOSJ…