Klappmyss (Cystophora cristata)

Klappmyssener en stor selart som er sølvgrå med svarte flekker over det meste av kroppen og ofte med et helt svart ansikt. Det mest spesielle kjennetrekket til klappmyssene er nesepartiet til de voksne hannene. I avslappet tilstand henger det en slags løs, rynkete pose over nesen til disse dyrene. I paringstiden blåses denne ofte opp til en todelt hette som dekker framsiden av ansiktet til toppen av hodet.

Klappmyss (Cystophora cristata)

Klappmyss. Foto: Norsk Polarinstitutt

Voksne klappmyss-hanner blir 2,5 meter lange og veier over 300 kg, mens hunnene er mindre med kroppslengder på rundt 2,2 meter og en vekt på rundt 200 kg.

Ungene er en meter lange og veier rundt 25 kg ved fødselen. De har en pels som er blågrå på ryggen og mer grå på undersiden. De kalles for «bluebacks», og dette pelsmønsteret har de gjennom de to første leveårene.

Det mest spesielle kjennetrekket til klappmyssene er nesepartiet til de voksne hannene. I avslappet tilstand henger det en slags løs, rynkete pose over nesen til disse dyrene. I paringstiden blåses denne ofte opp til en todelt hette som dekker framsiden av ansiktet til toppen av hodet. Dette gjøres for å imponere hunner og for å avskrekke andre hanner. I tillegg kan også hannene blåse opp skilleveggen mellom neseborene til en stor rosa ballong som stikker ut av det ene neseboret.

Utbredelse

Klappmyssene vandrer over enorme områder som dekker det meste av det nordlige Atlanterhavet. De yngler om våren på tre mer eller mindre faste steder; utenfor østkysten av Canada, i Davisstredet og i Vestisen (mellom Grønland og Jan Mayen). Om sommeren og høsten spres de over store områder fra iskanten og sørover til nord av de britiske øyer.

Klappmyss kan påtreffes i svalbardområdet vår, sommer og høst, og da gjerne på steder med drivis.

Økologi

Totalt finnes det rundt 700 000 klappmyss hvorav 87 000 tilhører vestisbestanden. Antall dyr som besøker Svalbard årlig vites ikke, men dette vil variere mye med isforholdene.

Klappmyss påtreffes oftest som enkeltindivider utenom kaste- og hårfellingsperiodene. De kan dykke dypere enn 1000 meter og spiser da en del dyphavsarter som uer, blåkveite og ulike blekkspruter. De tar også mer pelagiske fiskearter som sild, lodde og torsk. Om høsten kan også dietten bestå av mindre byttedyrarter som reker og polartorsk.

Isbjørn tar klappmyss, og antakelig tar også spekkhoggere denne selarten selv om dette aldri er blitt observert.

Livshistorie og reproduksjon

Kasteperioden for klappmyss er svært synkronisert og foregår i drivisen fra slutten av februar til begynnelsen av mars, avhengig av kasteområdet.

Klappmyssen har den korteste dieperioden blant pattedyrene – det hele er over på fire dager. Ungen drikker over 10 liter melk om dagen og mer enn dobler fødselsvekten sin under dieperioden med daglige vektøkninger på over 7 kg. Klappmyss produserer den feiteste melka som er registrert for noe pattedyr, med en fettprosent på over 70. Avvente unger veier 50–60 kg.

Hannene er såkalt serielt monogame, hvilket vil si at de oppvarter én hunn av gangen og forlater henne til fordel for en ny etter å ha paret seg med henne. Hunnene blir kjønnsmodne ved treårsalderen, mens hannene blir det et par år senere.

Klappmyss lever til de er 25–30 år gamle.

Forvaltningsstatus og overvåkning

Det har vært kommersiell fangst etter klappmyss i flere århundrer. Denne fangsten har til ulike tider gått ut fra Norge, Russland, Danmark-Grønland, Storbritannia og Kanada. Årlige fangster på over 150 000 individer er registrert.

Etter en dokumentert nedgang i bestandsstørrelsen ble det innført kvotesystemer for fangsten på klappmyss i begynnelsen av 1970-årene. Rådgivning om kvotefastsettelse gis av International Council for the Exploration of the Seas (ICES) for det nordøstlige Atlanterhavet og av Northwest Atlantic Fisheries Organization (NAFO) for det nordvestlige Atlanterhavet. Urbefolkningen fangster noe klappmyss på Grønland og i Kanada.

På tross av dette fortsatte nedgangen i bestanden, og siden 1980 har den stabilisert seg på rundt 87 000 dyr. Dette antas å utgjøre kun 10–15 % av bestandsnivået for 60 år siden og bestanden ble derfor fredet i 2007. I Svalbardområdet er klappmyssen fredet.

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):

Venter på resultater fra MOSJ…