Krykkje (Rissa tridactyla)

Krykkja er en mellomstor måke som best kjennes på sine svarte vingespisser og en mer terneliknende flukt enn hos de andre måkene. Dette er den mest tallrike måkearten i verden, og det er også den måkearten som er mest pelagisk i sitt levevis.

Krykkje

Krykkje. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt

Krykkja er en mellomstor måke som best kjennes på sine svarte vingespisser og en mer terneliknende flukt enn hos de andre måkene. Den har relativt korte bein og svakt kløftet stjert. Krykkja blir 38–41 cm lang og veier 330–500 g. I sommerdrakt har den hvitt hode, hvit hals, bryst og underside. Framryggen er grå, men blir lysere grå mot vingespissene. Ryggen og vingeoversiden ser derfor ut til å være i tre gråtoner. Vingespissene er helsvarte. Nebbet er gulgrønt, beina svarte og øynene svarte med rød øyehud-ring. I vinterdrakt får krykkja grå nakke og en mørk, halvmåneformet tegning ved øret. Ungfuglene kan minne om voksne i vinterdrakt, men de har i tillegg et svart bånd i overgangen mellom framrygg og hode, svarte tegninger på overvingen som sammen danner en W, samt svart stjertbånd. Nebbet er svart. Ungfuglene beholder litt av det mørke på overvingen og på hodet også i sitt andre leveår, men er ellers lik de voksne. Krykkja gjør mye av seg på hekkeplassen og kan oppleves støyende. 

 Den vanligste lyden er et nasalt og raskt «kittivææik, kittivææik» som gjentas. I flukt, særlig rundt kolonien, høres et kort og nasalt «kja» som også gjentas.

Utbredelse

Dette er den mest tallrike måkearten i verden, og det er også den måkearten som er mest pelagisk i sitt levevis. Arten har en sirkumpolar utbredelse  og hekker i den boreale og arktiske sonen over det meste av den nordlige halvkule. I den nordlige delen av Atlanterhavet hekker arten fra Nova Scotia og  Newfoundland i Canada og Grønland østover til Island, de britiske øyer, Frankrike og Spania, og i nordøst til Norge og Barentshavet. To underarter er beskrevet; underarten R. t. tridactyla i det nordlige Atlanterhavet og den noe større og mørkere R. t. pollicaris i det nordlige Stillehavet. På Svalbard er krykkja en vanlig hekkefugl over hele øygruppen. Den kan observeres både langs kysten, i åpent hav og i isfylte farvann. Omkring 215 kolonier er kjent, og de største finnes på Bjørnøya og Hopen. Krykka overvintrer hovedsakelig i det vestlige Atlanterhavet, i havområdene mellom Newfoundland og den midtatlantiske rygg. Fugler fra Bjørnøya bruker også Nordsjøen og havområdene vest for de britiske øyer. Noen krykkjer ankommer Svalbard allerede i februar, men de fleste fuglene ankommer i mars–april. Krykkja forlater øygruppen igjen i september.

Økologi

Krykkje

Krykkje. Foto: Geir Wing Gabrielsen / Norsk Polarinstitutt

Krykkja hekker i kolonier langs kysten som kan variere i størrelse fra noen få fugler til over hundre tusen par. Arten kan også hekke flere kilometer inn i landet. Noen kolonier består utelukkende av krykkje, mens andre er blandingskolonier, ofte med  polarlomvi. Fuglene søker ofte næring i flokk. Maten hentes i havoverflaten eller like under, enten i flukt eller liggende på sjøen. Krykkja søker også næring i isfylte farvann og i «upwelling»-soner foran isbreer, hvor ferskt smeltevann møter saltvann. Utenfor hekkesesongen lever arten pelagisk og oppholder seg på havet. Det samme gjør ungfuglene før de blir kjønnsmodne. Krykkja livnærer seg hovedsakelig av virvelløse dyr og fisk i størrelser på opp til 15–20 cm. De kan også utnytte fiskeavfall fra båter. På Svalbard er lodde, polartorsk og amfipoder viktige næringsemner. Dietten varierer imidlertid mellom områder og sesonger. Tyvjostorjo og polarmåke er viktige predatorer av krykkjas egg og unger, og de tar også voksne fugler.

Livshistorie og reproduksjon

Krykkjer i flukt

Krykkjer i flukt. Foto: Hallvard Strøm / Norsk Polarinstitutt

Reiret bygges på smale hyller eller små utspring i fjellet, fra noen få meter til flere hundre meter over havet. Ofte ligger koloniene i vertikale klippevegger, hvor reiret festes i små ujevnheter eller legges på små hyller i fjellet. Krykkja kan også ta i bruk sjømerker eller andre bygningskonstruksjoner som underlag for reiret. Begge kjønn bygger reiret, som er bolleformet innvendig og består hovedsakelig av plantemateriale (ofte mose) limt sammen ved hjelp av ekskrementer. Krykkja bygger på reiret gjennom hele hekkesesongen. På Svalbard skjer eggleggingen vanligvis i første halvdel av juni. Normal kullstørrelse er to egg, men både ett og tre egg forekommer. Eggene har vanligvis en lys til mørk brun bunnfarge med mørke flekker. Rugetiden er 25–32 døgn, og eggene ruges av begge kjønn. Ungene fôres med delvis fordøyd mat (oppgulp) fra begge foreldrene, og de blir flygedyktige etter fem til seks uker. Når ungfuglene har forlatt kolonien returnerer de til kolonien hvor de ble klekt først etter to år. Krykkja blir kjønnsmoden i en alder av tre til fem år. En fugl merket som reirunge i Kongsfjorden i 1981 ble gjenfunnet som hekkefugl nordøst i England i 1986. Dette gjenfunnet viser at krykkja også kan etablere seg i kolonier langt unna der de ble klekt. Høyeste kjente levealder for en fugl merket i Norge (inkl. Svalbard) er 19 år.

Forvaltningsstatus og overvåkning

Krykka er den mest tallrike måkearten på Svalbard. Hekkebestanden er anslått til å være ca. 270 000 par, hvorav ca. 130 000 hekker på Bjørnøya. Hekkebestanden i Barentshavsregionen er anslått til å være ca. 900 000 par. Den europeiske hekkebestanden er estimert til mer enn 2,1 millioner par og regnes som stabil. På Svalbard har trolig bestanden vokst gjennom 1900-tallet. Årlige overvåking i kolonier på Bjørnøya og Spitsbergen har vist en nedgang i bestanden i perioden 1995–2005, men bestanden har siden vært relativt stabil. Nedgang er også dokumentert i mange andre kolonier i Nord-Atlanteren, men årsaken til bestandsnedgangen er ikke kjent.

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):

Venter på resultater fra MOSJ…