Kvitnos (Lagenorhynchus albirostris)

Kvitnosen er en kraftig bygd delfin med kort snute (5–8 cm). Den finnes i hele det nordlige Atlanterhavet. Om sommeren vandrer kvitnosene nordover til iskanten på begge sider av Atlanterhavet. På Svalbard sees de oftest i området mellom Bjørnøya og Sørkapp, men om sommeren kan de påtreffes hvor som helst på øygruppa. Enkeltdyr ble tatt i svalbardområdet i tidligere tider, men arten er fredet på Svalbard i dag.

Kvitnos

Kvitnos. Foto: Julien Carnot / Creative Commons

Kvitnosen er mørk på ryggsiden med en buet ryggfinne. Den har et markert hvitt bånd bak ryggfinnen, og flere mer uregelmessige hvite og grå felter på sidene. Buken og snuten er hvit.

Voksne dyr blir 2,5–3 meter lange og kan veie opptil 350 kg. Hannene er noe større enn hunnene.

Nyfødte er de rundt 120 cm lange og veier omtrent 40 kg.

Utbredelse

Kvitnosen finnes i hele det nordlige Atlanterhavet og særlig langs kysten på kontinentalsokkelen, men også over noe dypere farvann mer pelagisk. De er vanlige langs kysten fra Cape Cod og Massachusetts (USA), via Grønland, Island, de britiske øyer og kysten nordover på vår side av Atlanterhavet opp til Svalbard. Om sommeren vandrer de nordover til iskanten på begge sider av Atlanterhavet.

På Svalbard sees de oftest i området mellom Bjørnøya og Sørkapp, men om sommeren kan de påtreffes hvor som helst på øygruppen.

Økologi

Kvitnos er den mest tallrike delfinarten i Barentshavet, og man antar det finnes rundt 160 000 individer nordøst i Atlanterhavet, hvorav en tredjedel av disse finnes i de nordlige deler av denne regionen. De påtreffes ofte i grupper på 30–50 dyr, men mye større ansamlinger er også observert. Man vet ingenting om den sosiale strukturen i disse gruppene.

Som alle andre tannhvaler bruker kvitnosene ekkolokalisering for å finne mat og for å navigere i farvann med dårlig sikt. De blir tiltrukket av båter og leker seg ofte foran baugen en stund før de stikker av gårde igjen. De er svært akrobatiske og kan utføre høye, luftige hopp. Ingenting er kjent om dykkeferdighetene til denne arten. Man vet egentlig bemerkelsesverdig lite om kvitnosen, tatt i betraktning hvor vanlig denne arten er.

Kvitnosen spiser en rekke fiskearter som også er av kommersiell interesse, inklusive sild, lodde, torsk og hyse. I tillegg spiser de blekksprut og ulike andre virvelløse dyr.

Spekkhoggere kan ta kvitnoser, og det samme kan antakelig også større haiarter gjøre.

Livshistorie og reproduksjon

Kvitnosene kalver sent på sommeren eller tidlig på høsten. Bortsett fra dette vites lite om reproduksjonen eller andre sider ved livshistorien til denne hvalarten. Alder ved kjønnsmodningen er ukjent, men hunnene begynner å få unger når de er rundt 240 cm lange og hannene er kjønnsmodne når de er rundt 250 cm lange.

Forvaltningsstatus og overvåkning

I tidligere tider fangstet man kvitnos ved Newfoundland og Labrador (Kanada), på Grønland, Island og i Norge. De fangstes fortsatt enkelte steder i små mengder. En del kvitnos drukner hvert år i fiskegarn.

Enkeltdyr ble tatt i svalbardområdet i tidligere tider, men arten er fredet på Svalbard i dag.

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):

Venter på resultater fra MOSJ…