Lunde
Lunde på flere språk
| Latin | Fratercula arctica |
| Engelsk | Atlantic puffin |
| Tysk | Papageitaucher |
| Fransk | Macareux moine |
Lunden blir 26–29 cm lang og veier 300–600 g. Kjønnene er like. Foruten det store nebbet har lunden et karakteristisk stort, gråhvitt kinnfelt som er atskilt fra det hvite brystet av et ubrutt svart brystbånd. Oversiden er svart, mens undersiden er hvit. Beina er oransjerøde. Det kraftige nebbet er sammentrykt fra sidene og har furer i rødt, gult og blått. I vinterdrakt er kinnene mørkere grå, og nebbet mindre på grunn av hornlag som faller av.
Ungfuglene likner på de voksne i vinterdrakt, men de har spinklere og mørkere nebb.
Lunden er stort sett taus, men har en dempet, gryntende lyd «arr-uh» som kan høres på hekkeplassen.
Utbredelse
Arten hekker på begge sider av det nordlige Atlanterhavet fra østkysten av Nord-Amerika og De britiske øyer i sør til Grønland, Svalbard og Novaja Semlja (Russland) i nord. I Europa hekker hoveddelen av bestanden langs kysten av Atlanterhavet. Mindre enn 1 % av bestanden forekommer i den høyarktiske delen av utbredelsesområdet.
Arten har tidligere blitt inndelt i tre underarter på grunnlag av forskjell i størrelse, men den regnes i dag som monotypisk. Imidlertid er det en forskjell i lundens kroppstørrelse langs en gradient fra sør til nord i utbredelsesområdet, hvor lundene på Spitsbergen er de største.
På Svalbard hekker lundene på Bjørnøya og langs vestkysten av Spitsbergen, særlig i nord (nordover til Sjuøyane). Den forekommer også i noen spredte kolonier i de østlige delene av øygruppen, og trolig også på Hopen. Til sammen er det registrert 50 kolonier/hekkeområder på Svalbard.
Overvintringsområdene til lundene på Svalbard er ikke kjent, men mange fugler overvintrer trolig i Barentshavet og videre sørover i det nordøstlige Atlanterhavet. Vi vet ikke med sikkerhet når lunden ankommer og forlater Svalbard, men i noen deler av øygruppen ankommer den i første halvdel av mai og er fortsatt til stede i betydelig antall lenge etter at de andre alkefuglene har forlatt øygruppen. På Spitsbergen har voksne fugler blitt observert mens de har fôret unger i den siste uken av september.
I Nord-Norge ankommer lundene hekkeplassene sent i mars eller tidlig i april.
Økologi
Lunden er en typisk kolonihekker som graver ut reiret i gressbevokst jord på øyer og holmer. Der hvor jord mangler, slik som på Svalbard (enten mangel på jord eller på grunn av permafrost), hekker arten i sprekker og hulrom i bergvegger eller mellom steiner. I lavarktiske og tempererte områder kan lundene forekomme i svært store kolonier.
På Svalbard består de fleste koloniene av mer eller mindre spredte par i bratte klippevegger hvor arten hekker sammen med havhest, krykkje, og polarlomvi. Noen av de største koloniene finnes på Sjuøyane.
Lundene livnærer seg hovedsakelig av små stimfisk. Krepsdyr, blekksprut og børstemarker er også viktige byttedyr, spesielt utenom hekkesesongen. Fuglene leter hovedsakelig etter mat på åpent hav. I enkelte kolonier kan de også søke næring i fjordene, men fisk fra kystnære områder er nærmest fraværende i ungedietten. Utenfor hekkesesongen opptrer lundene nesten utelukkende på åpent hav, og de henter all sin næring her.
Livshistorie og reproduksjon
Lite er kjent om lundenes hekkebiologi på Svalbard. Som de andre alkefuglene legger de bare ett egg. Eggleggingen finner trolig sted i slutten av mai eller begynnelsen av juni. Egget er hvitt, men kan ha lysebrune flekker. Rugetiden er 40–45 døgn, og begge kjønn deltar i rugingen.
Ungen forblir i reiret inntil den er fullt flygedyktig og uavhengig av foreldrene i en alder av 5–7 uker. Tidspunktet for når ungen forlater reiret avhenger av næringstilgangen. God næringstilgang gir rask vekst og kort tid i reirhulen.
Lundene blir normalt kjønnsmodne når de er 3–4 år gamle, men de hekker likevel sjelden før de er 4–5 år. Voksenoverlevelsen er høy hos lunden, noe som gir en høy levealder. Høyeste kjente alder for en fugl merket i Norge er 36 år.
Forvaltningsstatus og overvåkning
Etter alke, som kun hekker fåtallig på Bjørnøya og noen få steder på vestkysten av Spitsbergen, er lunden den minst tallrike av alkefuglene på Svalbard. På grunn av at de er få og hekker på vanskelig tilgjengelige steder, er det utført få studier av lunde på øygruppen.
Hekkebestanden på Svalbard er trolig i størrelsesorden 10 000 par, men ingen detaljert kartlegging foreligger. Bestandsutviklingen er ikke kjent. Det er imidlertid ingenting som tyder på at svalbardbestanden har gått like mye tilbake som hekkebestanden av lunde langs kysten av Nordland. Nedgangen her skyldes trolig sammenbruddet i bestanden av sild, en art som ikke er viktig mat for lundene på Svalbard.