Polarlomvi (Uria lomvia)

Polarlomvien er en robust og kompakt alkefugl, som er noe mindre enn lomvien. På den nordlige halvkule er polarlomvien en av de mest tallrike sjøfuglene. Polarlomviene fra Svalbard overvintrer i farvannene utenfor Island, Grønland og Newfoundland (Canada), selv om deler av bestanden trolig tilbringer hele året i Barentshavet.

Polarlomvi

Polarlomvi. Foto: Odd Harald Selboskar / Norsk Polarinstitutt

Polarlomvien er en robust og kompakt alkefugl, noe mindre enn lomvien. Den blir 39–43 cm lang og veier 700–1200 g. Kjønnene er like av utseende. I sommerdrakt har polarlomvien svart hode, hals og overside, skarpt avgrenset mot den hvite undersiden. Nebbet er gråsvart med en hvit eller blåhvit stripe langs overnebbets underkant. Øynene er svarte og beina gråsvarte. Polarlomvien mangler lomviens mørke tegninger på kroppssidene, og har et kortere og kraftigere nebb. Polarlomvien er også mer kompakt enn lomvien (kan virke litt klumpete), og i tilfeller hvor man observerer begge artene i godt lys, fremstår lomvien mer brun i fjærdrakten, mens polarlomvien er svart. I vinterdrakt er strupen og nedre del av kinnet hvitt. Det hvite på kinnet går imidlertid ikke så langt opp mot øyet som hos lomvien. Ungfuglene likner de voksne polarlomviene i vinterdrakt, men nebbet er kortere og spinklere.

Lydene likner de hos lomvien med et tungt, litt leende «ha ha ha» og et mer langtrukkent, knurrende eller rautende «aaaaahr». I flukt kan den ha et svakt, men taktfast «gak gak, gak...»

Polarlomvi i et fuglefjell på Svalbard Video: Erlend Lorentzen / Norsk Polarinstitutt

Utbredelse

På den nordlige halvkule er polarlomvien en av de mest tallrike sjøfuglene. Den har en sirkumpolar utbredelse i arktiske og subarktiske områder mellom 46 ºN og 82 ºN. I det nordøstlige Atlanterhavet hekker den på Grønland, Island, Jan Mayen, Svalbard, Frans Josef Land (Russland) og Novaja Semlja (Russland). Arten forekommer også fåtallig langs kysten av Finnmark og Murmanskkysten. Fire underarter er beskrevet. Svalbardbestanden, og øvrige populasjoner i det nordlige Atlanterhavet, tilhører underarten U. l. lomvia. Polarlomvien er en av de vanligste sjøfuglene på Svalbard, og den hekker i kolonier over hele øygruppen. Til sammen er det registrert 142 kolonier. De største koloniene (flere på over 100 000 par) ligger på sørøstkysten av Spitsbergen (Koval’skijfjella og Stellingfjellet), på Hopen og på Bjørnøya. Mer enn 80 % av Svalbardbestanden hekker innenfor dette trianglet. Polarlomviene fra Spitsbergen overvintrer sørvest av Grønland og farvannene utenfor Newfoundland og Labrador (Canada). Fuglene på Bjørnøya overvintrer hovedsakelig rundt Island. Polarlomviene forlater koloniene når ungene hopper mot slutten av juli og i august. De returnerer til koloniene igjen i april og mai. 

Økologi

Polarlomvien hekker på smale hyller i tette kolonier som kan variere i størrelse fra noen få hundre par til flere hundre tusen par. Koloniene ligger vanligvis i vertikale klippevegger ved sjøen eller like ved sjøen. På Svalbard hekker polarlomvien ofte i kolonier sammen med krykkje, og på Bjørnøya sammen med lomvi. Utenfor hekkesesongen opptrer arten både i kystnære farvann og i åpent hav, samt i isfylte farvann. Polarlomviens diett består hovedsakelig av fisk og krepsdyr. Vanligvis hentes næringen på dyp ned mot 50 meter, men dykk på mer enn 100 meter, av og til 200 meter, forekommer. På Spitsbergen er polartorsk, ulike arter av langebarn og lodde viktige byttedyr. På Bjørnøya er lodde det viktigste byttedyret. Ungene fôres hovedsakelig med fisk. Om våren søker polarlomviene næring langs iskanten og i råker inne i isen. Fjellreven og polarmåkener de viktigste predatorene på egg og unger hos polarlomvien, og de tar også voksne fugler.

Livshistorie og reproduksjon

Polarlomvi

Polarlomvi. Foto: Sebastian Gerland / Norsk Polarinstitutt

Polarlomviens hekkebiologi er svært lik lomviens. Arten inntar hekkehyllene når den ankommer i april–mai, men ofte er hyllene fortsatt dekket med snø, slik at fuglene må vente før de kommer igang med hekkingen. Polarlomvien utnytter vanligvis hekkehyller som er smalere enn de lomvien tar i bruk; ofte er det ikke plass til mer enn én rad med fugler. Eggleggingen starter normalt i slutten av mai eller begynnelsen av juni. Tidspunktet for egglegging er relativt synkront i kolonien, slik at klekkingen og tidspunktet da ungene skal forlate kolonien blir tilsvarende synkronisert. Polarlomvien legger kun ett egg, og som hos lomvien er egget pæreformet for å hindre at det lett ruller ned av reirhylla. Eggene kan variere mye i farge, fra lyst blått til brunt med mørke streker og flekker. Rugetiden er ca. 32 døgn, og begge kjønn deltar i rugingen. Som hos lomvien hopper også polarlomviungene ned fra hyllene før de er flygedyktige i en alder av ca. 21 døgn. Ungene følges ut på sjøen av en av foreldrene, vanligvis hannen. Hvis kolonien ligger et stykke fra sjøen, må ungene gå det siste stykke ned til sjøkanten. De er da svært utsatt for å bli tatt av fjellrev og polarmåke. Vanligvis foregår hoppingen om natten i stille vær. Foreldrene og ungene svømmer bort fra kolonien mot gode næringsområder og senere overvintringsområdene. Under dette svømmetrekket foretar foreldrene fjærfellingen, og de mister flygeevnen inntil flygefjærne igjen har vokst ut. Ungene blir trolig selvstendige fire til åtte uker etter at de forlot reirhylla. Polarlomvien blir kjønnsmoden etter tre til fem år. Høyeste kjente levealder for en fugl merket i Norge (inkludert Svalbard) er 27 år.

 

Forvaltningsstatus og overvåkning

Hekkebestanden på Svalbard er anslått til å være ca. 850 000 par. Mens bestanden av lomvi på Bjørnøya gikk dramatisk tilbake i 1986–87, økte hekkebestanden av polarlomvi i de første årene etter sammenbruddet i lomvibestanden. Årsaken til denne forskjellen i respons er trolig polarlomviens mer varierte diett sammenliknet med lomvien. Siden 1990 har hekkebestanden av polarlomvi på Bjørnøya og Spitsbergen vært relativt stabil. På Spitsbergen ble det registrert en økning i hekkebestanden på 1980-tallet og deler av 1990-tallet. Etter 1995 er det dokumentert en nedgang i hekkebestanden i alle de overvåkede koloniene. Årsaken til denne nedgangen kan være koblet til oseanografiske endringer i artens overvintringsområder. Et betydelig antall ungfugler fra Svalbard blir skutt hver vinter ved Grønland og Newfoundland (Canada). Imidlertid har jaktuttaket i Canada og på Grønland avtatt gjennom 2000-tallet, og studier av voksenoverlevelse på Bjørnøya viser at denne vinterjakta ikke påvirker bestanden på Svalbard i nevneverdig grad. 

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):

Venter på resultater fra MOSJ…