Ringsel (Pusa hispida)

Ringselen er en liten, ekte selart som er sølvgrå på buken og brunlig på ryggsiden. Her har den oftest et mønster av lysere ringer, som er opphavet til navnet. Ringselen finnes over hele det arktiske området inklusive Nordpolen. De er de eneste selene i våre farvann som kan opprettholde pustehull i fastisen, noe som gir dem tilgang til områder andre selarter ikke når. På Svalbard yngler ringselene på isen i alle fjordene, samt at de også yngler i drivisen i Barentshavet.

Ringsel

Ringsel på isen. Foto: Kit M. Kovacs / Norsk Polarinstitutt

Voksne ringseler varierer i lengde fra 110–160 cm og i vekt mellom 50 og 100 kg. Som for alle ekte selarter i våre farvann varierer vekten mye med sesongen. De er fetest på høsten og magrest om våren/tidlig sommer, i etterkant av parings- og hårfellingsperiodene.

Om våren har de kjønnsmodne hannene et mye mørkere ansiktsparti enn hunnene, noe som skyldes et oljeaktig sekret med sterk svovellukt som utskilles fra kjertler i ansiktsregionen. Til andre årstider er det vanskelig å skille kjønnene på avstand.

Nyfødte unger er rundt 60 cm lange og veier i snitt 4,5 kg. De har en hvit langhåret pels som i løpet av et par måneder skiftes til en sølvglinsende pels som er mer lik de voksnes.

Utbredelse

Ringselen finnes over hele det arktiske området inklusive Nordpolen. De er de eneste selene i våre farvann som kan opprettholde pustehull i fastisen, noe som gir dem tilgang til områder andre selarter ikke når.

På Svalbard yngler ringselene på isen i alle fjordene, samt at de også yngler i drivisen i Barentshavet. Om sommeren ses de vanligvis enten i nærheten av brefronter inne i fjordene eller langs iskanten langt i nord, men de kan observeres nesten overalt på Svalbard til alle årstider.

Økologi

Selv om ringselen er den vanligste selarten i Arktis, foreligger det ikke noen gode beregninger av hvor mange som finnes. Man antar at det dreier seg om 2–3 millioner totalt og at det er omtrent 100 000 dyr i svalbardbestanden. Bestanden er antakelig nedadgående.

Ringselene er svært knyttet til is. De får ungene her, gjennomfører hårfellingen her og bruker is generelt til å hvile på og ses svært sjeldent liggende oppe på land. De holder åpne pustehull i fastisen ved hjelp av klørne på framsveivene.

Selv om ringselene er relativt små seler, klarer de seg bra i det kalde Arktis ved at de har et relativt tykt spekklag og fordi de små ungene blir født i huler gravd ut i snøen over et pustehull, noe som i noen grad beskytter mot vær og vind. Hver sel har flere huler og pustehull som de kan benytte hvis et rovdyr angriper. På Svalbard er det oftest inne i fastisen rundt isbrebiter at det samler seg nok snø til at slike huler kan graves ut.

Ringselene på Svalbard blir som oftest inne i fjordene til de er ferdige med hårfellingen i juni–juli. Deretter forlater noen av dyrene disse områdene og trekker opp mot iskanten i nord, mens andre, og da særlig voksne individer, oppholder seg i nærheten av brefronter året gjennom. Utenom parings- og hårfellingsperiodene påtreffes ringselene stort sett som enkeltindivider.

Selv om de er små av størrelse kan de dykke dypere enn 500 meter og være under vann i over 45 minutter.

De har en svært variert diett, men spiser mye krepsdyr og fisk, og da særlig polartorsk. De er hovedbyttedyret til isbjørnen, og fjellreven tar mye av ungeproduksjonen inne i fjordene. I områder med lite snø hender det at ungene blir født åpent på isen uten den beskyttende hulen, og mange av disse blir tatt av polarmåker. I tillegg blir enkelte ringseler tatt av hvalross og håkjerring.

Livshistorie og reproduksjon

Ringsel-unge

Ringsel-ungene fødes vanligvis i april, og begynner fort å svømme og dykke. Foto: Bjørn Frantzen / Norsk Polarinstiuttt

Ringselen kaster (føder) tidlig på våren, som oftest i en snøhule. De fleste ungene på Svalbard blir født i begynnelsen av april. Ungene dies av mora i rundt seks uker. I løpet av denne perioden øker vekten til ungene fem-seks ganger slik at de veier i overkant av 20 kg når de er avvent.

Ringselungene er svært aktive svømmere og dykkere allerede i dieperioden. Unger på et par ukers alder er registrert til å dykke i 12 minutter og til bunnen i områdene de oppholdt seg (90 meter). De spiser lettfangede små krepsdyr, som finnes under isen, mens de fortsatt dier mora.

I slutten av dieperioden parer de voksne hunnene seg igjen. Det er en periode på fire måneder med utsatt implantasjon før fosterveksten starter. Dermed er ringselen som de fleste andre selartene, i prinsippet,  drektig nesten hele året, selv om det er en aktiv svangerskapsperiode på kun åtte måneder.

I kaste- og paringstiden er ringselbestanden grovt sett strukturert slik at de voksne dyrene – som hevder territorier – finnes i de indre delene av fjordene hvor isen er mest stabil, mens yngre individer blir presset lengre ut til områder med mer ustabil is eller i drivisen.

Ringselhunner er kjønnsmodne ved tre- til femårsalderen, mens hannene blir det når de er mellom fem og sju år gamle. Ringselene kan bli så gamle som 45 år.

Forvaltningsstatus og overvåkning

Mennesker har jaktet ringsel siden de først kom til Arktis for mange tusen år siden. Denne selarten er den viktigste årsaken til at mange av urbefolkningene i Arktis har kunnet bosette seg så langt nord som de har. I tillegg til å spise dyret har også skinnet vært viktig for bekledning, samt at det til ulike tider også har vært en bra inntektskilde.

Siden ringselene forekommer så spredt har de ikke vært gjenstand for kommersiell fangst.

På Svalbard er arten jaktbar for folk med godkjent jegerprøve for storvilt, bortsett fra i en fredningsperiode som omfatter yngletiden. Ellers er ringsel som andre arter totalfredet i nasjonalparker og naturreservater på hele øygruppen. Det skytes fra noen få titalls til noen få hundre sel hvert år i området, avhengig av hvor mange fangstmenn som oppholder seg på øygruppen.

Siden starten av det 21. århundre har isforholdene i fjordene på vestsiden av Spitsbergen vært svært dårlige når det gjelder yngling for ringsel. Dette skyldes i første omgang at sjøtemperaturen har steget betydelig i dette området i denne perioden. Hvis isen legger seg i det hele tatt, gjør den det senere på året og forsvinner også tidligere enn før. Svært få steder samles det nok snø til at ynglehuler kan graves ut, og de fleste ringselungene fødes derfor åpent ute på isen uten denne beskyttende snøhulen. Svært få av disse overlever sin første vår, og dette er bekymringsfullt med hensyn til fremtidig bestandsutvikling med konsekvenser også til andre deler av næringskjeden.

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):

Venter på resultater fra MOSJ…