Rødnebbterne (Sterna paradisaea)

Rødnebbternen er en relativt liten terne med gråhvit fjærdrakt, svart hette, rødt nebb og korte, røde bein. Den er den eneste ternen som forekommer på Svalbard.

RødnebbterneRødnebbterne. Foto: Inger Lise Næss / Norsk Polarinstitutt

Rødnebbternen er en relativt liten terne med gråhvit fjærdrakt, svart hette, rødt nebb og røde bein. Den er den eneste ternen som forekommer på Svalbard. Rødnebbternen blir 33–35 cm lang og veier 100–125 g. Kjønnene er like. Den svarte hetten løper ned i nakken. Nebbet er blodrødt og vanligvis uten svart nebbspiss. Beina er røde og svært korte. Kroppen er overveiende grå, men med hvit strupe og hvite kinn, samt hvit bakpart. Stjerten er dypt kløftet, og de lange, ytre stjertfjærene når lengre enn vingespissene på sittende fugler. Alle svingfjærene er hvitaktige og delvis gjennomskinnelige nedenfra. De ytre håndsvingfjærene har svart spiss.  

Rødnebbternen kan lett forveksles med makrellternen, men den er noe mindre, har kortere nebb, hode og hals, og lengre vinger. De lange vingene får det til å virke som om disse sitter plassert foran kroppens midtpunkt, i motsetning til makrellternen hvor de sitter på kroppens midtpunkt. I vinterdrakt er pannen hvit, nebbet mørkt og vingene får en mørk fremkant. Ungfuglene, som observeres fåtallig på Svalbard, likner de voksne i vinterdrakt. Rødnebbternen har flere lyder. Den de fleste stifter bekjentskap med, er varsellyden: en skarp, knirkende tostavelse  «krri-errrrr» som gjentas.

 

Rødnebbterne i flukt, Svalbard. Video: Stein Ø. Nilsen / Norsk Polarinstitutt / YouTube

Utbredelse

Arten har en sirkumpolar utbredelse på den nordlige halvkule og er den av ternene som forekommer lengst mot nord. Den er en vanlig hekkefugl på øyer og langs fastlandet både i det nordlige Stillehavet og i det nordlige Atlanterhavet sør til 50 °N, så vel som i Arktis. I de østlige delene av Atlanterhavet hekker den på Grønland og Island, de britiske øyer, i Østersjøen, Norge med Svalbard og Barentshavsregionen. På Svalbard er rødnebbternene vanlige langs kysten over det meste av øygruppen, men de er mest tallrike langs vest- og nordkysten av Spitsbergen. De kan hekke som enkeltpar, men oftest i kolonier på opp til flere hundre par. Mange rødnebbterner tilbringer vinteren i pakkisen i Sørishavet, men deler av bestanden overvintrer trolig også i farvannene utenfor kysten av Vest- og Sør-Afrika. Rødnebbternen er den fuglarten som har den lengste trekkruten. Fuglene vender tilbake til Svalbard i slutten av mai eller begynnelsen av juni, og de fleste forlater øygruppen igjen i slutten av august til midten av september.

Økologi

Rødnebbternene hekker på strender, på tundra nær sjøen og på øyer og holmer, hvor arten er relativt trygg for landpredatorer. Utenfor hekkesesongen oppholder de seg både langs kysten og i åpent hav. De livnærer seg hovedsakelig av små fisk, særlig polartorsk, krepsdyr, børstemarker og insekter som fanges nær vannoverflaten. Rødnebbterner som hekker langt nord ser ut til å være mindre avhengige av fisk og mer avhengig av ulike typer krepsdyr. Predatorer som beveger seg inn i kolonien blir fryktesløst angrepet og forsøkt jaget vekk. Andre arter som ærfugl, havelle, polarsvømmesnipe, steinvender og sabinemåke drar nytte av dette fellesforsvaret ved å hekke inne i eller i nærheten av rødnebbternekolonier. Fjellrev, isbjørnpolarmåke og tyvjo er viktige predatorer av egg og unger fra rødnebbternen, og lokalt kan de påvirke hekkesuksessen betydelig. Avhengig av hekkesuksessen det foregående år kommer ternene tilbake til det samme området for å hekke.

Livshistorie og reproduksjon

RødnebbterneRødnebbterne med unge. Foto: Dag Rydmark / Norsk Polarinstitutt

Rødnebbternen ankommer normalt hekkeplassen mens det ennå er snø, og tidspunktet for egglegging avhenger av snøsmeltingen.

Reiret er en grunn fordypning i underlaget som skrapes ut av begge kjønn, vanligvis på stein- og grusmark, eller på et underlag av mose eller annen vegetasjon. I løpet av rugeperioden legger rødnebbternen små steiner, rester av skjell, strå og lignede rundt reirskåla. Eggleggingen finner vanligvis sted i slutten av juni og er relativt synkron innenfor kolonien. Normal kullstørrelse er to egg, men ett og tre egg forekommer. Eggene varierer i farge fra grågrønne til mørkt brune, med mørke flekker og streker. Begge kjønn ruger eggene i 21–23 døgn. I de første dagene etter klekking blir ungene fôret og varmet av foreldrene i reiret. Etter to til tre dager beveger de seg bort fra reiret, men oppholder seg i nærheten frem til de blir flygedyktige i en alder av tre til fire uker. Foreldrene fortsetter å fôre ungene i ennå en til to uker, før familien forlater hekkeområdet. Dødeligheten blant små unger (yngre enn fem dager) kan være stor dersom dårlig vær inntreffer tidlig i ungeperioden. Rødnebbternene blir kjønnsmodne i en alder av tre til fire år. I likhet med andre sjøfuglarter lever de lenge. Høyeste kjente levealder for en fugl merket i Norge (inkludert Svalbard) er 25 år.

Forvaltningsstatus og overvåkning

Hekkebestandens størrelse og utvikling hos rødnebbternene er vanskelig å vurdere på grunn av at de ofte bytter hekkeplass. Andelen av bestanden som hekker ser også ut til å variere betydelig fra år til år, trolig styrt av næringstilgangen. Hekkebestanden på Svalbard er trolig oppimot 10 000 par, men noe godt estimat er ikke mulig å gi med dagens kunnskap om arten. Bestanden i Barentshavet er anslått til rundt 130 000 hekkende par. Den europeiske bestanden er stor. Den er anslått til å være på mer enn en halv million par, og regnes som stabil. Lite er kjent om bestandsutviklingen på Svalbard, men det er grunn til å tro at den har vært relativt stabil de siste tiårene.

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):

Venter på resultater fra MOSJ…