Sandlo (Charadrius hiaticula)

Sandloen er en liten vadefugl som er karakteristisk med sitt brede, svarte brystbånd og sine oransje bein. Sandloen hekker i de nordøstre deler av Canada, på Grønland, Island, i Nordvest-Europa, Skandinavia, på Svalbard og i den arktiske delen av Russland til Beringstredet. Den er en trekkfugl som overvintrer fra kysten av Vest-Europa til Midtøsten og de tropiske og sørlige delene av Afrika. I hekkesesongen foretrekker sandloen sand og grussletter, eller andre vegetasjonsfattige områder, gjerne nær salt ellers ferskvann.

Sandlo

Sandlo. Foto: Stein Ø. Nilsen / Norsk Polarinstitutt

Sandloen er en liten vadefugl som er karakteristisk med sitt brede svarte brystbånd og sine oransje bein. Den blir 18–20 cm lang og veier 54–74 g. Kjønnene er nesten like, men hunnene kan ha innslag av brunt i de svarte tegningene på hode og halsen. Sandloen har en gråbrun overside og hvit underside. Nebbet er relativt kort, oransjefarget ved nebbroten og svart på spissen. Pannen er hvit med et svart bånd som løper ned til øyet og nebbroten. I flukt har sandloen et hvitt vingebånd som er artstypisk. I vinterdrakt blir beina mattere oransje og nebbet mørkere, av og til helt svart. Hos ungfuglene er de svarte tegningene på hode og bryst brune, brystbåndet er smalere og gjerne delt midt foran, og beina er matt oransje til gule. 

Lokkelyden er en karakteristisk, myk og tydelig tostavet stigende plystring «tu-ip». I spillflukt høres en rask trille «ti-too-e, ti-too-e», fremført lavt over bakken med langsomme, stive vingeslag.

Utbredelse

Sandloen hekker i de nordøstre deler av Canada, på Grønland, Island, i nordvest-Europa, Skandinavia, på Svalbard og den arktiske delen av Russland til Beringstredet. Den er en trekkfugl som overvintrer fra kysten av vest-Europa til Midtøsten og de tropiske og sørlige delene av Afrika. De nordligste hekkebestandene overvintrer lengst sør. På Svalbard hekker sandloen hovedsakelig på Bjørnøya og på de vestlige delene av Spitsbergen, selv om arten kan forekomme over det meste av øygruppen, og er funnet hekkende så langt nord som på Sjuøyane. Arten er relativt vanlig på Nordenskiöld Land og i områdene rundt Isfjorden. Sandloen ankommer Svalbard mot slutten av mai eller begynnelsen av juni. Høsttrekket starter allerede mot slutten av juli og fortsetter gjennom hele august.

Økologi

I hekkesesongen foretrekker sandloen sand og grussletter, eller andre vegetasjonsfattige områder, gjerne nær salt- ellers ferskvann. Mange steder på Svalbard er tørr tundramark foretrukket. Mudder- og sandbanker i de indre deler av fjordene på Spitsbergen er også typiske habitat, og utenom hekkesesongen foretrekker den disse bankene, vanligvis langs kysten. Sandloene hekker vanligvis som enkeltpar, men av og til kan flere reir ligge innenfor et relativt begrenset område. Arten er relativt sky på hekkeplassen, og her forsvarer paret aktivt sitt hekkeområde. Hvis en fredsforstyrrer nærmer seg reiret eller ungene, vil sandloen spre ut stjertfjærene, løfte vingene og spille skadet. På denne måten prøver den å lede inntrengeren vekk fra reiret eller ungene. Samme reirområde brukes gjerne påfølgende år, men forstyrrelser i perioden før egglegging kan føre til skifte av hekkeplass. Sandloen livnærer seg av små insekter, muslinger og krepsdyr. 

Livshistorie og reproduksjon

Reiret er en liten fordypning i underlaget som ofte fôres med mindre steiner, trebiter, skjell og strå. Reiret formes av hannen. Eggleggingen finner vanligvis sted i siste del av juni og begynnelsen av juli, avhengig av snøsmeltingen. Normal kullstørrelse er fire egg. Eggene kan variere i farge fra gråblå til grågul, med varierende mengde mørke flekker. Eggene ruges av begge kjønn i 23–25 døgn. Ungene forlater reiret umiddelbart etter klekking, og de blir passet på av begge foreldrene. Ungene blir flygedyktige i en alder av 24 dager, og de blir uavhengige kort tid etter. Sandloen blir kjønnsmoden etter ett år. Høyeste kjente levealder på en fugl ringmerket i Norge (inkl. Svalbard) er 14 år.

Forvaltningsstatus og overvåkning

Hekkebestanden av sandlo på Svalbard er anslått til å ligge et sted mellom 300 og 600 par. Imidlertid foreligger det ingen grundig kartlegging av artens forekomst på øygruppen. Den europeiske hekkebestanden er relativt stor, og anslått til å være oppimot 120 000 par. Bestanden regnes som stabil.

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):

Venter på resultater fra MOSJ…