Spermhval
Spermhvalen er den største av alle tannhvalene. Spermhval finnes i alle verdenshav og forekommer i størst tetthet i dype havområder med høy produksjon. Hunnene holder seg generelt mellom ekvator og 40. breddegrad, mens hannene drar lengre mot polene og finnes helt opp til iskanten. Det mest karakteristiske trekket til denne hvalen er det store, butte hodet som kan utgjøre en tredjedel av kroppsstørrelsen.
Innhold
Artsbeskrivelse
Spermhvalen er den største av alle tannhvalene og den hvalarten hvor forskjellen mellom kjønnene er størst. Hannene kan bli 16 meter lange og veie 45 tonn, mens hunnene bare blir 12 meter lange og kan veie opptil 15 tonn.
Det mest karakteristiske trekket til denne hvalen er det store, butte hodet som kan utgjøre en tredjedel av kroppsstørrelsen. Ryggfinnen er liten og avrundet, sveivene har form som en padleåre og halefinnen har en ganske rett bakkant med et markert hakk i midten. Ryggsiden av dyret er ensfarget mørkegrå, mens det kan være hvite felter rundt munnen og på underkjeven, og av og til lysere områder på buksiden.
Blåsten er relativt lav og diffus, størrelsen til dyret tatt i betraktning, men den er svært karakteristisk ved at den går ut til venstre side av dyret i stedet for rett opp.
Før spermhvalene dykker viser de halefinnen sin som har en mørk underside.
Utbredelse
Spermhval finnes i alle verdenshav og forekommer i størst tetthet i dype havområder med høy produksjon.
Hunnene holder seg generelt mellom ekvator og 40. breddegrad, mens hannene drar lengre mot polene og finnes helt opp til iskanten. Bare voksne hanner finnes i svalbardområdet. Det er en sesongmessig tendens til at de drar mot polene om sommeren og tilbake til lavere breddegrader om vinteren.
Hunnene synes å ha bestemte hjemmeområder, mens hannene har et mer uregelmessig vandringsmønster hvor noen oppholder seg nær kysten i årevis og andre sprer seg over større områder.
Økologi
Man antar det finnes rundt 6 200 spermhval i det nordøstlige Atlanterhavet. Hunnene er svært sosiale og lever sammen med andre hunner og kalver i grupper på rundt et dusin dyr. I grupper med små kalver er det alltid noen større dyr igjen på overflaten som passer kalvene når de andre voksne dykker. Flere grupper kan påtreffes samlet i kortere perioder, og man vet at hunner kan skifte gruppe. Samholdet innad i gruppene er sterkt, og hvis de blir angrepet kan de danne en tett sirkel med kalvene innerst.
Spermhvalene kan av og til gjøre akrobatiske øvelser i overflaten, mens de andre ganger bare ligger rolig og hviler seg. Unge hanner forlater gruppen til mora og danner ungkarsgrupper med andre hanner på samme alder. Ettersom disse blir eldre blir gruppene mindre og mindre og til slutt har vi de store voksne hannene som stort sett opptrer som enslige individer.
Spermhvalene er ekstremt gode dykkere og finner det meste av maten nær bunnen. Rutinemessige dykk går ned til 400 meter og varer i en halv time, men de kan dykke i hvert fall ned til 3000 meter og være under i over en time. De spiser hovedsakelig blekkspruter, med innslag av ulike arter dypvannsfisk.
Spekkhoggere er deres hovedpredator, men det er også registrert at større haiarter kan ta kalver i mer tropiske farvann.
Livshistorie og reproduksjon
Svangerskapsperioden til spermhval er på 14–16 måneder. Ungene dies i flere år, selv om de begynner å ta til seg annen næring enn melk før de er ett år gamle. Tidspunktet for fødsel og paring er ikke kjent.
Store, voksne hanner vandrer sørover for å pare seg og observeres av og til sammen med hunn- og kalveflokker. Hunnene er kjønnsmodne ved niårsalderen. De får unger omtrent hvert femte år etter dette. Hannene er kjønnsmodne når de er rundt 10 år gamle, men de kan neppe konkurrere om hunnene før de er rundt 20.
Man antar at spermhvalene blir over 70 år gamle.
Forvaltning og overvåkning
Fangsting på spermhval startet tidlig på 1800-tallet, og i midten av århundret ble det tatt tusenvis av hval årlig. Det var særlig oljen i spermasettorganet i hodet som var ettertraktet. Man antar at spesielt den fangsten som foregikk etter andre verdenskrig reduserte bestandene kraftig, og dette gikk særlig utover de store hannene. I dag er det ingen fangsting på spermhval i det nordlige Atlanterhavet, og de er også fredet på Svalbard.
