Steinkobbe (Phoca vitulina)

Steinkobber har et av de største utbredelsesområdene av alle selartene våre. De finnes fra tempererte farvann som Sør-Europa i Atlanterhavet og California i Stillehavet til arktiske områder. Steinkobben er en kystnær selart som ofte samles i små grupper når de legger seg opp for å hvile på små skjær eller strender i tidevannssonen. Svalbardbestanden av steinkobbe er på den nasjonale rødlisten, og er totalfredet.

Steinkobbe

Steinkobbe. Foto: Kit M. Kovacs / Norsk Polarinstitutt

Steinkobben er en middels stor selart som varierer noe i størrelse fra bestand til bestand. På Svalbard blir voksne hanner rundt 150 cm lange og veier i gjennomsnitt litt over 100 kg, mens hunnene er noe mindre med gjennomsnittlig voksen lengde på 140 cm og vekt i overkant av 80 kg. Pelsfarge og mønster varierer mye hos denne arten, med noen som er helt sølvgrå med mørke flekker, til mørkegrå og brunsvarte individer med lysere flekker og av og til ringer. Nyfødte unger har røytet fosterpelsen inne i livmora, slik at de blir født med en glatt pels som likner de voksnes. Ungene veier 10–12 kg og er 80–100 cm lange ved fødselen.

Utbredelse

Steinkobber har et av de største utbredelsesområdene av alle selartene våre. De finnes fra tempererte farvann som Sør-Europa i Atlanterhavet og California i Stillehavet til arktiske områder. Bestanden på Svalbard markerer verdens desidert nordligste steinkobbebestand. Her finnes de hovedsakelig på vestsiden av Prins Karls Forland, som er det eneste kjente yngleområdet for denne arten på øygruppen. Om sommeren observeres arten også i fjordene på vestkysten og nordsiden av Spitsbergen.

Økologi

Steinkobben er en kystnær selart som ofte samles i små grupper når de legger seg opp for å hvile på små skjær eller strender i tidevannssonen. De legger seg sjeldent opp på is, men noen steder, som på Svalbard, hender det de gjør det på tider av året hvor de vanlige liggeplassene på land er iset ned. Arten forekommer i relativt lav tetthet spredt utover hele utbredelsesområdet. Verdensbestanden er på rundt en halv million individer. Steinkobbene er sosialt anlagte dyr og sees sjelden alene på liggeplassene. Generelt ligger det flest dyr oppe og hviler ved lavvann, mens de ofte er ute på havet og fanger mat ved høyvann. Om vinteren når Svalbards steinkobber hviler på isflak forvinner denne effekten på atferden fra tidevannet. Det ligger også vanligvis flere dyr oppe på land i godt vær enn i dårlig. Når de ligger oppe brukes mye tid til å se seg rundt etter eventuelle fiender, og de sover sjelden mer enn noen minutter av gangen. Steinkobbene har ofte mange liggeplasser som brukes til ulike tider av året innenfor sitt hjemmeområde. De har ingen faste lange trekkruter.

Voksne hanner holder seg gjerne for seg selv store deler av året og blander seg først med hunnene mot slutten av dieperioden når disse er klare for paring. I hårfellingsperioden, som på Svalbard er i august-september, finner vi ofte dyr av begge kjønn og alle aldersgrupper sammen på liggeplassene. Etter hårfellingen kommer en periode hvor selene dykker intenst etter mat for å fete seg opp igjen til neste sesong.

Steinkobben er en relativt gruntdykkende sel som finner det meste av maten sin grunnere enn 100 meter. De har et opportunistisk fødevalg som inkluderer en rekke fiske-, blekksprut- og krepsdyrarter. Mange av krepsdyrartene er særlig viktige for de avvendte ungene da slike er lette å fange for disse relativt uerfarne dykkerne. I tråd med antatte endringer i byttedyr-faunaen som følge av global oppvarming, spiser steinkobbene på Svalbard betydelig mere av temperterte byttedyr som torsk og hyse i dag i forhold til hva som var tilfelle for bare 10 år siden. Spekkhuggere og større haiarter, samt ulike arter av bjørn, ulv og ørn er vanlige predatorer på steinkobber i ulike deler av deres utbredelsesområde. På Svalbard antar man at håkjerring og hvalross tar steinkobber, mens isbjørnen er mer sjelden på vestkysten av Prins Karls Forland, og utgjør foreløpig ingen stor trussel for disse selene.

I NRKs «Ut i Naturen: En dyp hemmelighet» kan du bli med forskere fra Norsk Polarinstiutt til Svalbard for å lete etter svar på hvorfor steinkobbene der ikke lever så lenge som de burde.

Se videoen på NRK Nett-TV

Livshistorie og reproduksjon

Kastetiden for steinkobber varierer fra januar til oktober alt etter hvilken bestand man omtaler, men den er svært synkronisert over en to-ukersperiode innenfor hvert område. På Svalbard blir ungene født i midten av juni. De blir født i tidevannsonen, på et skjær eller en strand, og er vanligvis i vannet og svømmer innen neste høyvann. Ofte kan man se at de henger på ryggen til mora når de er så små. Mora kan også ta ungen mellom framsveivene og stikke av gårde i full fart om nødvendig. Ungene dier mora i tre-fire uker. Dykkene til ungene er svært grunne og kortvarige i den første tiden, men de tilbringer likevel 50 % av tiden i vannet. De vokser ganske fort og veier rundt 25–30 kg ved slutten av dieperioden. På denne tiden kommer de voksne hannene inn i området med mødre og unger og holder undervannsoppvisninger for å tiltrekke seg hunnene. De slåss seg i mellom og synger under vann på faste områder langs rutene der hunnene og ungene svømmer til og fra liggeplassen. Utenfor California har man filmet grupper med steinkobber under vann hvor en stor og dominant hann er omringet av mindre, underdanige hanner mens han synger. Betydningen av disse grupperingene er ukjent.

Som for de fleste andre selarter har steinkobbene en utsatt implantasjonstid. Det betyr at etter paringen stopper fosterutviklingen opp i flere måneder før det implanteres i livmorveggen, og vi får et normalt svangerskapsforløp på rundt åtte måneder. Steinkobbehunnene blir kjønnsmodne i 3–5 årsalderen mens tilsvarende for hanner er ved 4-6 årsalderen. Steinkobber kan leve til de er 30–35 år gamle, men individene på Svalbard har en uvanlig kort levetid. Eldste registrerte individ herfra er på 22 år. Årsaken til den korte levealderen for Svalbards steinkobber er uviss.

Forvaltningsstatus og overvåkning

Steinkobbene blir jaktet på i stort sett hele sitt utbredelsesområde. Skuddpremier har ofte vært brukt for å redusere bestandene av steinkobber i områder hvor man driver med fiskerier. Mange steinkobber drukner i ulike fiskeredskaper. Svalbardbestanden av steinkobber er på den nasjonale rødlisten, og de er totalfredet.

Hele vestkysten av Prins Karls Forland ble fotografert i 2009–2010 for å beregne bestandsstørrelsen av steinkobber på Svalbard. En korreksjonsfaktor for sel som var ute og svømte og ikke ble med på bildene, ble utviklet på grunnlag av et større atferdstudie basert på VHF-telemetri. Resultatet var at det fantes i underkant av 2 000 steinkobber i dette området i den perioden tellingen ble foretatt, noe som er en betydelig økning i forhold til tidligere bestandsoverslag.

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):

Venter på resultater fra MOSJ…