Svalbardrype (Lagopus muta hyperborea)

Svalbardrypa er en stedegen underart av fjellrype og den eneste landfuglen som oppholder seg på Svalbard året rundt. Svalbardrypa finnes i lave tettheter og tilgangen på gode hekkehabitater er svært begrenset. Utbredelsen er begrenset til Svalbard og Frans Josefs land (Russland).

Svalbardrype

Svalbardrype. Foto: Stein Ø. Nilsen / Norsk Polarinstitutt

Svalbardrypa er  en underart av arten fjellrype (Lagopus muta), men er en del større og tyngre enn både li- og fjellrypene på fastlands-Norge. Kroppslengden er 30–35 cm og de veier 490–1200 g.

Bortsett fra de sorte halefjærene er begge kjønn helt hvite i vinteredrakt. Hannen (steggen) har i tillegg en svart strek som går fra nebbroten og bak til øyet. I hekketiden utvikler steggen en stor og kjøttfull rød kam over øyet. Også hunnen (høna) har rød kam, men den er mindre synlig.  I april–mai skifter høna til sommerdrakt. Fargen er mer rødbrun enn hos fjellrypene i Skandinavia og kan likne mer på lirype. Steggen har hvit drakt til ut i juli, og den brune sommerdrakten er først på plass i midten av august. Begge kjønn utvikler vinterdrakt i løpet av september. Ungfuglene har en mer gråbrun farge sammenlignet med foreldrene.

Steggen har en karakteristisk låt,  et rapende «aarr-aa-ka-ka». Høna har en mer lavmælt lokkelyd «kee-ah, kee-ah»

Utbredelse

Fjellrypene har en sirkumpolar utbredelse i nordlige tempererte og arktiske strøk, i tillegg til  Alpene og Pyreneene. Svalbardrypas utbredelse er begrenset til Svalbard og Frans Josef Land. Svalbardrypa er den eneste landlevende fuglen som oppholder seg på øygruppen hele året, og den hekker  over det meste av øygruppen bortsett fra i de nordøstligste deler. Det er ikke konstatert at fuglen hekker på Kvitøya, Kongs Karls Land, Hopen og Bjørnøya.

Svalbardrypa skifter habitat fra sommer til vinter. Svalbardrypas vinterområder og eventuelle migrasjonsruter er ikke kjent, men man antar at de søker til relativt snøfrie områder under fuglefjell eller andre områder med rik vegetasjon. Et pilotprosjekt har, ved bruk at satellitt telemetri, vist at rypene forblir i hekke-områdene inntil jakten starter 10. september. Rypene starter lengre forflytninger sent i september og tidlig i oktober. De lengste høstforflytningene dekket en distanse på over 100 km og fuglene migrerte fra Adventdalen både nordover (til vestsiden av Wijdefjorden ca. 100 km) og sørover (til Hornsund ca. 110 km). 

Økologi

Svalbardrype i sommerdrakt

Svalbardrype i sommerdrakt. Foto: Winfried K. Dallmann / Norsk Polarinstitutt

Steggene ankommer hekkeområdene i slutten av mars hvor de raskt etablerer territorier med størrelse på 3–50 hektar. Hønene ankommer tidlig i april. Mindre enn 3 % av Spitsbergens landareal har middels til høy kvalitet på hekkehabitat for Svalbardrype. De beste habitatene ligger i sørvendte skråninger der snøen smelter tidlig. Høyde over havet, vegetasjon og hvordan terrenget er kupert bestemmer hvilke områder steggene tar i bruk. Territorier i optimale habitater (områder med mange vindblåste rygger med vegetasjon) etableres først, etterfulgt av mer marginale territorier.

Steggene kommer tilbake og forsvarer de samme territoriene år etter år. Hønene velger forskjellige territorier (og stegger) fra år til år, men returnerer til de samme hekkeområdene. Fjellrypene på Svalbard har lav genetisk diversitet og er isolert fra andre rypebestander. Svalbardrypene lever i et eksepsjonelt enkelt landbasert (terrestrisk) næringsnett typisk for isolerte høyarktiske øyer uten smågnagere og deres tilhørende spesialist predatorer. Svalbardrype har få naturlige fiender. De viktigste predatorene er fjellrev, polarmåke og tyvjo. Siden det ikke finnes spesialist predatorer på Svalbard, varierer ikke bestanden av Svalbardrype mellom år, i samme grad som det er vist hos fjellrype andre steder (6–10 års svingninger i Skottland, Island og Alaska). Dietten varierer gjennom sesongen. Harerug er viktigste fødeplante sommer og tidlig høst. Senhøstes og tidlig vinter er ulike arter rapp og fjellbunke viktig. Fra november til februar er rødsildre og tuesildre viktige fødeplanter, mens polarvier øker fra mars–april og utover våren. 

Livshistorie og reproduksjon

Svalbardryper i sommerdrakt, mor med rypeunger

Svalbardryper i sommerdrakt, en høne med sine kyllinger. Foto: Winfried K. Dallmann / Norsk Polarinstitutt

Paringen skjer sent i mai. Reiret plasseres i øvre del av territoriet på tørr mark og består av en 1–2 cm fordypning dekket med ulike plantedeler. Eggleggingen (9–11 egg i kullet) starter i første halvdel av juni, men den kan utsettes noe i år med sen snøsmelting. Dersom rugingen mislykkes og paret mister eggene kan de legge nye egg, men antallet egg er da noe lavere.

Steggene kan ha flere høner i territoriet sitt, men høne nummer to legger egg senere og få færre kyllinger enn høne nummer én. Eggene er gulbrune med kraftige brunsvarte flekker og skjolder. Høna ruger i 21 dager, og de nyklekte kyllingene veier ca. 16 g. Høna forlater reiret sammen med kyllingene etter 1–2 dager. Etter 10–12 dager er kyllingene flygedyktige, men de holder seg sammen med moren i 10–12 uker før de blir selvstendige. Par-bindingen mellom stegg og høne oppløses etter at høna forlater reiret med kyllingene. Steggen forlater territoriet i midten av juli på jakt etter bedre beiteområder. Rypene blir kjønnsmodne etter ca. 10 mnd og de kan bli over 5 år gamle.

Forvaltningsstatus og overvåkning

Det foreligger ingen bestandsestimater for Svalbardrype for hele øygruppen. Så langt viser et årlig overvåkingsprogram etablert i år 2000 lave, men stabile tettheter som mellom år varierer fra 1–3 stegger per km2. Svalbardrypa er en viktig småviltart som det har vært drevet utstrakt jakt på i flere hundre år, uten at det har eksistert informasjon om bestandens størrelse eller status. Jakttiden er fra 10. september til 23. desember. I 1997 startet registreringen av jaktuttaket og det tas årlig ut mellom 500–2300 ryper. Dette jaktuttaket synes ikke å representere noen fare for bestanden.

Man skal imidlertid være klar over at klimaendringer har potensiale til å påvirke Svalbardrypene negativt. Sterkt økende bestander av kortnebbgås overlapper i habitat og deler viktige næringsplanter med Svalbardrypene, noe som gir mulighet for økt konkurranse mellom disse artene. I tillegg til dette kan variasjon i predasjonstrykk i tid og rom på Svalbardrypene forårsakes av klimainduserte variasjoner i tilstedeværelse av alternative næringsemner for fjellrev, slik som reinsdyr kadaver og hekkende gjess.

 

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):

Venter på resultater fra MOSJ…