Teist (Cepphus grylle)

Teisten er en mellomstor alkefugl, betydelig mindre enn de to lomviartene, men betydelig større enn alkekongen. Teisten en tilnærmet sirkumpolar utbredelse.

Teist

Foto: tromsofoto.net

Teisten er en mellomstor alkefugl, betydelig mindre enn de to lomviartene, og betydelig større enn alkekongen. Den blir 30–34 cm lang og veier 320–485 g. Kjønnene er like. I sommerdrakt er teisten helt svart med to store, hvite vingefelt på oversiden. Nebbet er spisst og svart, og beina er knallrøde. Undersiden av vingene er lys. Teisten flyr med raske, svirrende vingeslag like over havoverflaten. I vinterdrakt blir teisten svart og hvit på oversiden (i varierende grad) og hvit på undersiden. Ungfuglene likner de voksne i vinterdrakt, men er mørkere med svarte streker i det hvite vingefeltet og mer svarte på hodet, halsen og ryggen. 

Teisten har en karakteristisk lys, tynn og lokkende lyd «ssssiiiiyyyy».

Utbredelse

Teisten har en tilnærmet sirkumpolar utbredelse fra den arktiske delen av Canada via Grønland og Island til de britiske øyer, kysten av Skandinavia (inkl. Bottenviken) og videre langs hele kysten av Sibir (Russland) øst til Stillehavet. Den forekommer i fem underarter som hovedsakelig skilles på forskjeller i størrelse og utseende. Svalbardfuglene tilhører underarten C. g. mandtii. Teisten er mer stedfast enn de andre alkefuglene, og den observeres sjelden utenfor det område som betraktes som artens hekkeområde. På Svalbard er teisten en vanlig hekkefugl over hele øygruppen. Den hekker i små, spredte kolonier langs kysten og på øyer, men enkeltreir kan også ligge flere kilometer inne i landet. Til sammen er det registrert 202 kolonier/hekkeområder for teist på Svalbard. Teisten oppholder seg på og ved Svalbard hele året igjennom så lenge det finnes åpent vann. Trolig overvinter mange langs iskanten rundt øygruppen, og i Barents- og Grønlandshavet. Antall teist i kystområdene rundt Svalbard øker i mars–april, og avtar igjen sent på høsten. 

Økologi

Arten er sterkere knyttet til kystnære farvann i hekkesesongen enn de andre alkefuglene. Den henter det meste av næringen på grunt vann nær kysten, primært på dyp mindre enn 30 meter. Teisten er den minst sosiale av alkefuglene, og den hekker for det meste som enkeltpar eller i små kolonier. Dette spredte hekkemønstret gjenspeiler trolig at teistens næringsgrunnlag også er jevnt fordelt langs kysten. Imidlertid forekommer det løse kolonier med opp til flere hundre par på Svalbard. De kan også hekke sammen med andre sjøfuglarter på enkelte lokaliteter. Teist som observeres langt fra land i isfylte områder sommerstid er hovedsakelig ikke-hekkende individer. Når områdene langs kysten fryser til vinterstid, søker teisten næring langs iskanten og i isråker. Teisten lever av ulike typer fisk og krepsdyr. Den er en opportunist i næringsvalget, og endrer raskt matvanene ettersom tilgjengeligheten av byttedyr endrer seg. På Svalbard er bunnlevende fiskearter som ulker vanlige byttedyr i kystnære farvann, mens polartorsk og ulike krepsdyr er vanlige byttedyr i drivisen. 

Livshistorie og reproduksjon

Fuglene hekker i sprekker og hulrom i fjell, under steiner og i steinurer hvor de er beskyttet mot predatorer. Reiret kan ligge like ved havoverflaten eller høyt opp i en klippevegg. Eggene legges direkte på underlaget. I motsetning til de andre alkefuglene legger teisten to egg. Disse er lysegrå med mørke flekker. Begge kjønn tar del i rugingen som varer i 28–32 døgn. Teisten er den eneste av de atlantiske alkefuglene som oppfostrer mer enn én unge. Denne strategien henger trolig sammen med artens korte avstand fra hekkeplass til næringsområde, og at den derfor unngår lange flygeturer. Ungene blir i reiret til de blir flygedyktige i en alder av 40 døgn. Fram til da fôres de av begge foreldrene. Ungene forlater reiret når de er flygedyktige, og er da uavhengige. Teisten blir kjønnsmoden i en alder av to til fire år. Høyeste kjente levealder for en fugl merket i Norge (inkludert Svalbard) er 18 år.

Forvaltningsstatus og overvåkning

Som følge av at teistene hekker spredt og at reirene ligger godt skjult, er arten vanskelig å kartlegge og studere i hekkesesongen. Det foreligger ingen detaljerte tellinger av hekkebestanden på Svalbard, men den er grovt anslått til ca. 20 000 hekkende par. Bestandsutviklingen er ikke kjent. Hekkebestanden i Barentshavet er anslått til mellom 60 000 og 80 000 par, og den europeiske bestanden til oppimot 130 000 hekkende par. Arten har gått tilbake innenfor flere deler av utbredelsesområdet. Arten er jaktbar på Svalbard om høsten, men det årlige uttaket er svært begrenset.

MOSJ-indikatorer (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen):

Venter på resultater fra MOSJ…