En våt opplevelse

Isflaket som har vært vårt hjem de siste 2 ukene gikk til slutt i oppløsning rett foran øynene på oss, og det føltes som det hele skjedde på et øyeblikk. Dette har vi både fryktet og forventet hver eneste dag siden vi ankret opp ved flaket.

Isflak i Arktis

Slik så isflaket vårt ut etter at det gikk i oppløsning. Foto: Mats Granskog / Norsk Polarinstitutt

Isflak i Arktis, med instrumenter installert på isen.

Isflaket vårt, før det gikk i oppløsning. Foto: Harald Steen / Norsk Polarinstitutt

I den siste fasen (eller skift 6 som vi kaller det) av N-ICE2015-toket har vi drevet med et relativt tynt isflak, som i starten var flere kilometer tvers over, nær iskanten nord for Spitsbergen. Vind og havstrømmer har dyttet oss rundt, og nærmere og nærmere åpent hav. Derfor har vi jobbet hardt hver bidige dag – fordi den siste dagen kunne være på oss når som helst.

Vi fulgte isflakets skjebne med stor interesse, for å forstå faktorene som kontrollerer smeltingen av havisen i denne regionen. Det er utfordrende å jobbe på isen på denne tiden av året, men det er også en periode av året som det finnes lite observasjoner fra. Desto mer givende er det for oss å følge flaket til siste slutt.

Noen dager har smeltingen vært på flere titalls centimeter, på grunn av varmere sjøvann, mens noen dager har det knapt vært noen smelting i det hele tatt.

Det er på denne tiden av året at isen begynner å smelte ved disse breddegradene. De drivende kreftene er solstråling og varmeakkumulasjon i havet. Etter hvert som snøen smelter, når mer og mer sollys havet hver dag, og fytoplankton blomstrer under isen.

Fytoplanktonet danner et lag som holder seg ved overflaten hvor sollyset slipper til, på grunn av det ferskere smeltevannet fra is snø som akkumuleres der.

Å operere en ROV under isen har i det siste vært som å kjøre i spinatsuppe. Vannet er fullt av fytoplankton, og sikten er like dårlig som når man kjører bil i en snøstorm. For bare noen uker siden var vannet like klart som vannet du kjøper i butikken.

Det er en kombinasjon av faktorer, som sollys, smeltende is, og næringsstoffer, som gjør dette mulig her ved iskanten. Ved å øke vår kunnskap om disse massive oppblomstringene under isen, kan vi få større innsikt i fremtiden til Arktis, en fremtid hvor mer og mer is vil smelte hver sommer.

Etter hvert som snø og is smelter, dannes dammer (havisforskerne kaller dem smeltedammer) på overflaten. Disse dammene smelter isen fra toppen, og snøen blir myk og våt.

Alt dette gjør at det vanskeligere å ferdes på isen. Isen er plutselig tynnere enkelte steder, og man må være forsiktig når man flytter på seg. Og det er vi. Ikledd overlevelsesdrakter, og med sikkerhetsutstyr klart, går forskerne ut på isen hver dag, for å forstå hvordan isen smelter.

Eller, vi gjorde i hvert fall det, helt til den «siste morgenen». Flaket vårt var nesten ved åpent hav da sprekker plutselig dukket opp like ved skipet. Vi var like ved iskanten, og eksponert for all dynamikken i det åpne havet. En liten dønning var alt som skulle til. I løpet av minutter hadde flaket vårt gått i oppløsning. Igjen var en rekke mindre flak, som var bare noen titalls meter store.

Utstyret og feltcampen var spredt ut over flere av disse småflakene, og vi igangsatte en redningsoperasjon for å berge alt utstyret på isen. Heldigvis, på grunn av alle våre tidligere erfaringer og til tross for utfordrende forhold, gikk det hele både kjapt og sikkert for seg, og vi fikk berget alt utstyret som var i ferd med å drive vekk.

De siste dagene av 6. skift ble brukt til å drive ved siden av disse mindre flakene, for å finne ut hva som skjer med dem, og hvordan oppløsningen og områder med åpent hav påvirker biologien i vannsøyla.

Satellittbilde av den arktiske isen, med Lances posisjonslinje per 22. juni 2015.

Satellittbilde, 22. juni 2015. Foto: RADARSAT-2 © MacDonald, Dettwiler and Associates