Uten utfordringer i siste øyeblikk ville det ikke vært historier å fortelle

Gjennom de siste 12 dagene på Troll har vi støtt på enhver tenkelig utfordring, som om det ikke var meninga vi skulle komme oss av gårde for lett.

Stein, Kirsty, Tore, Kjetil, Johan og Elvar

Minutter før avreise fra Troll: Stein, Kirsty, Tore, Kjetil, Johan og Elvar. (Bildet er tatt med selvutløser.) Foto: Elvar Ørn Kjartansson / Norsk Polarinstitutt

Beltevognene Sembla og Jack i Antarktis

Bresprekksnifferen skjøvet av Sembla, fulgt av Jack som trekker Roald, bomodulen. Foto: Elvar Ørn Kjartansson / Norsk Polarinstitutt

Og så, som så ofte før, faller alt på plass rett før det gjelder: omtrent som om alt egentlig var bra helt fra starten av, men avreisen bare måtte krydres litt. Som det sies: Utfordringer er livets krydder.

Men vi er på veg! Med 15 km/t kommer vi stadig lenger unna sivilisasjonens siste utpost, den norske forskningsstasjonen Troll. Meter for meter siger vi ut av lyet vi har hatt under det gigantiske fjellet som har stått her siden tidenes morgen, ut mot Fimbulisen. Dette lagets antarktiserfaring kan måles i år, og det betyr at vi er klare for en hvilken som helst utfordring som Fimbul måtte kaste på oss. Jeg tror ikke Fimbul kommer til å skuffe oss.

Igjen, som en fotograf i himmelrike, er det vanskelig å sitte stille og bare se på mens vi passerer alle formasjonene av snø, is og fjell som knyttes sammen av skygger. Det klør i utløserfingeren!