Tid for forskning

Tolv dager på Troll kan virke som mye tid bare til å pakke sammen og dra. Men vi kommer til å høste fordelene nå som forskingen begynner.

Solunger (bisoler) i Hellehallet i Antarktis

Hellehallet på sitt aller beste, med et par usedvanlig praktfulle solunger (bisoler) som vi fikk se i går kveld. Foto: Stein Tronstad / Norsk Polarinstitutt

Tog av beltevogner på Tønnesenbreen i Antarktis

Det lille toget vårt på tur ned Tønnesenbreen. Foto: Stein Tronstad / Norsk Polarinstitutt

Medhovden i Antarktis

Medhovden. Foto: Stein Tronstad / Norsk Polarinstitutt

Vi er på veg nå, i full fart nedover Hellehallet i gnistrende solskinn og ti milde minusgrader. Forskingen begynner for alvor når vi kommer ned på isbremmen i morgen, men en av våre tre tofrekvensers, høypresisjons geodetiske GPS-mottakere står allerede og logger data for å etablere en høydeprofil av Hellehallet, isskråningen ned mot kysten.

Vi har gjort mye for å få mest mulig ut av den tida vi har nede på Fimbulisen: Planlagt og pakket varierte, velsmakende og næringsrike måltider for seks personer i seks uker, lastet drivstoff, olje, smøremidler, reservedeler og verktøy til to beltevogner, fire snøskutere, generatorer og moduler; pakket ut, testet, reparert og testet om igjen mye vitenskapelig utstyr, byttet en dieselmotor, gått gjennom medisinsk utstyr og forberedt oss på å håndtere enhver tenkelig nødsituasjon, valgt ut og pakket telt, primuser og annet leirutstyr for sideturene ut av hovedleiren – og vært travelt opptatt med å filme, dokumentere og skrive denne dagboka.

Vi har slett ikke gjort alt dette alene. Et feltprosjekt som dette hadde ikke vært mulig uten støtte fra en permanent forskningsstasjon på Troll. Vi vil gjerne bruke denne anledningen til å takke alle der for all støtte, i særdeleshet de seks overvintrerne Einar, Ivar Nils, Frode, Marius, Oddmund og Tore. De nærmer seg slutten av året sitt, og de fleste av dem vil ha reist tilbake til Norge når vi returnerer til Troll. Tusen takk!

Dermed er vi i gang og godt forberedt, vel vitende om at vi bare har oss selv å skylde på om dette går galt – og mange å takke når det går bra.