Brekurs i sprekkområdet

I dag forlot vi den landfaste isen og kom fram til forskningsobjektet vårt: den flytende Fimbulisen. På veien holdt vi et brekurs og repeterte sikkerhetsrutinene for sprekkområder.

Tore i bresprekk

Tore ute på ei god treningsøkt i bresprekken. Foto: Stein Tronstad / Norsk Polarinstitutt

Kjetil i bresprekk

Kjetil er i ferd med å fullføre sin økt ... Foto: Stein Tronstad / Norsk Polarinstitutt

Kirsty, Tore, Johan og Elvar

… mens Kirsty, Tore og Johan tar vare på sikkerheten hans og Elvar forbereder seg til å fotografere det hele. Foto: Stein Tronstad / Norsk Polarinstitutt

Vårt siste leirplass lå litt sør for «hengslingsonen». Her løsner isen fra berggrunnen under og begynner å flyte på havet. Når isen plutselig mister all friksjon på undersiden, blir dynamikken helt annerledes. I denne overgangen dannes det sprekker med bredde fra noen desimeter opp til flere meter. Det siste vi ønsker er at noe eller noen faller ned i en av disse dype avgrunnene. Naturligvis treffer vi alle tiltak for å unngå det; vi kjører med en spesiell type radar som viser sprekker på veien foran oss, når det er mulig holder vi oss til kjente kjøreruter som blir preparert hvert år, og der hvor vi forventer sprekker bruker vi ferske satellittbilder for å planlegge ruten vår.

Men akkurat som hver bilist må kunne førstehjelp, må vi vite hva må gjøres når det skjer en ulykke i sprekksonen. Derfor brukte kaptein Stein, vår ekspedisjonsleder og sikkerhetsansvarlige, halve dagen til å sende oss opp og ned i en bresprekk, hvor vi øvde oss på å redde en skadet person. Alle sammen har trent på dette før, men sikkerhetsrutiner kan aldri repeteres for ofte.

På slutten av brekurset var kaptein Stein fornøyd, vi og spanderte på oss en varm og deilig lunsjpause i sola. Kanskje det var den siste for en stund; meteorologene på den tyske Neumeyerstasjonen varsler dårlig vær for de neste dagene.