Eierne kommer forbi

Akkurat som vi skulle til å køye, kom Kjetil inn og meldte at det var noe ute i horisonten og at det var på veg mot oss.

Keiserpingvin

Hans keiserlige høyhet. Foto: Elvar Ørn Kjartansson / Norsk Polarinstitutt

Keiserpingvin

«Det vil behage meg meget å se parkeringsbilletten deres.» Foto: Elvar Ørn Kjartansson / Norsk Polarinstitutt

Keiserpingvin

«Hva i all verden er det disse snåle skapningene har her nede å gjøre? Mer enn jeg kan fatte!» Foto: Elvar Ørn Kjartansson / Norsk Polarinstitutt

Keiserpingviner

«Greit, mine herrer, har vi sett det vi trenger å se? La oss komme videre.» Foto: Elvar Ørn Kjartansson / Norsk Polarinstitutt

Med alle åtte øyne rettet mot figurene som nærmet seg minutt for minutt, var den første konklusjonen adeliepingviner. Etter som de kom nærmere og reiste seg opp på avstand forsvant tvilen; det var keiserpingviner, fire i tallet.

Det er andre gang vi er blitt beæret med besøk av kontinentets beboere. De kom akende mot oss på buken. Da den første reiste seg opp og ga et trompetstøt, forsto jeg hvorfor de blir kalt «keiserpingviner». De minte meg om skapningene fra åpningsscenen i filmen «The Fifth Element». De viste ingen tegn til frykt; det var mer som om de hadde kommet for å se nærmere på oss – oss, de fremmede på deres territorium.

Keiserpingvinen (Aptenodytes forsteri) er den største av alle nålevende pingviner, og kan bli opp til 122 cm høy og 22 til 45 kg tung. Om vinteren kan de vandre hundrevis av km fra koloniene sine for å finne mat. Her på Fimbulisen hadde vi ikke ventet å se dem. Så vidt vi kjenner til, er det ingen kolonier i innlandet her (bortsett fra en veldig liten og isolert norsk koloni på Troll). Men her sto de høyreist midt i leiren vår på punkt S38, rundt 30 km fra kanten av isbremmen, og var på veg inn i landet der intet liv kan hold ut uten hjelp av vinger eller dieselmotorer. Men keiserpingviner er i stand til å overleve temperaturer ned til 40 kuldegrader og vind av orkans styrke, og å gå uten mat i to måneder.

Jeg trodde Homo Sapiens hadde erobret dette kontinentet. Men etter å ha møtt disse fire pingvinene forsto jeg: Det ble erobret for tusenvis av år siden. Dette møtet etterlot meg med en svært personlig følelse, og dyp respekt for pingvinenes fryktløse, godlynte og nysgjerrige atferd. Møtet styrket bevisstheten om at vi ikke er de eneste beboerne av denne planeten.

Mer filosofisk enn dette, og jeg måtte selv ha blitt en pingvin, en av «Aptenodytes forsteri».