Freidige fugler

Det er umulig å besøke losseplassen uten å støte på beboerne, og sannelig gjorde vi det. Om vi hadde rollene som tilskuere eller severdigheter kan det være ulike oppfatninger av.

Adeliepingviner

Adeliepingviner. Foto: Elvar Ørn Kjartansson / Norsk Polarinstitutt

Adeliepingviner

Adeliepingviner. Foto: Elvar Ørn Kjartansson / Norsk Polarinstitutt

Adeliepingviner

Adeliepingviner. Foto: Elvar Ørn Kjartansson / Norsk Polarinstitutt

Adeliepingviner

Adeliepingviner. Foto: Elvar Ørn Kjartansson / Norsk Polarinstitutt

Adeliepingviner kommer for å ta en kikk på fotografene

Pingvinene kommer for å ta en kikk på fotografene. Foto: Stein Tronstad / Norsk Polarinstitutt

Adeliepingvinene (Pygoscelis adeliae) har alltid vært å se i dette området. Men etter at Troll ble helårsstasjon i 2005 og den menneskelige aktiviteten her nede økte betraktelig, har de nærmest invadert stedet. Midt i lasteområdet har de etablert en liten koloni, og vagger eller bukpadler ustoppelig mellom konteinere og beltevogner på veg til og fra sjøen – eller gjør seg generelt geskjeftige rundt i leiren. Så fort et menneske viser seg, vil en gjeng hive seg på beina og tasse over for å se hva denne digre, røde pingvinen har for seg.

Adeliepingviner er nysgjerrige av natur, nesten til det nesevise. De stikker de små nebbene sine borti alt som ser det aller minste interessant ut, kikker rundt, rister på hodet eller sveiver litt med de luffeliknende vingene, og lirer av seg nebbete kommentarer på pingvinsk. Det er nesten så vi kan høre spørsmålene, omtrent som fra vitebegjærlige småbarn: «Hva er den tingen til?» «Hvorfor gjør du det på den måten?»

Miljøbestemmelsene til Antarktistraktaten krever at vi ikke forstyrrer faunaen her i dette sårbare leveområdet som ligger så nær livets ytterste grenser. Men hva kan vi gjøre når faunaen forstyrrer oss? Å være objekt for andres nysgjerrighet er ikke alltid behagelig, men i dette tilfellet tror jeg vi alle har hatt uvanlig stor glede av opplevelsen.