Radarøyeblikk
Jeg hadde mitt eget «radarøyeblikk» i forgårs. Da motorbyttet på Sembla var ferdig, kunne jeg dra ut og teste bresprekkradaren, fersk fra overhaling i England og oppdatert med ny programvare. Den virket perfekt, bortsett fra en liten detalj: Ruta på skjermen der jeg burde ha sett et dansende radarsignal viste bare en blank, hvit firkant. Etter grundige analyser fikk vi dommen fra England: «det er lite dere kan gjøre med dette i felt, radarkortet må byttes». Med andre ord: få inn reservedeler fra Europa – særdeles uhøvelig for oss. Men som de sa det: «Dere kan vanskelig gjøre mer skade enn det som allerede har skjedd, så da kan dere like godt åpne boksen og se om det nå skulle være en løs kontakt et sted.» Tore Dahl åpnet boksen, sjekket den grundig, fant ikke minste tegn til feil og skrudde den sammen igjen. Bare for å være sikre skrudde vi på radaren igjen før neste telefon til England – og så virket den! Varme hender? I alle fall et ekte radarøyeblikk!
I går var det Kirsty sin tur, etter at hennes nye radarkort kom inn fra Norge. Da det ble testet for seg, virket det som det skulle – men ikke da det ble testet sammen med radaren hennes. En halv dags frustrerende arbeid fulgte for henne og Johan, med resten av laget som utålmodige tilskuere. Alt er pakket og vi er klare til å dra ut, vi venter bare på at radaren skal begynne å virke! Og i går kveld fikk Kirsty også sitt radarøyeblikk.
Men akk, testene på isen i dag ga ikke helt de ønskete resultatene, så mer testing blir nødvendig i morgen. Vi hadde håpet å kunne dra ut i dag; forhåpentligvis kan vi klare å komme oss av gårde ved lunsjtider i morgen. Forskning i felt er en lunefull virksomhet, og vi må bare svinge opp. Når vi reiser ut er det ikke snakk om å snu. Da må alt, absolutt alt, virke. Så: Vi er klare til å dra ut. Nesten.