Slagbølger
Etter tre tidligere sesonger oppe på platået, er jeg blitt vant til å tenke at flatt betyr flatt, og at høyder som stiger 5 til 6 meter over et par kilometer er det mest spennende vi kan vente oss av landskapet. Fimbulisen er ikke slik. Sant nok, horisonten er virkelig horisontal i alle retninger. Men snart begynner øyet å oppfatte bølger i landskapet, dalgryter og små åser. Gradvis trer det fram et mønster. Dette er en nokså rasktflytende isstrøm, og som enhver stri elv ser den ut til å ha stryk og stående bølger. Breradaren min forteller mer av historien: Under den plane overflaten er det ikke slette lag slik som på platået, men bølger, sprekker og det som ser ut til å være veldig oppbrutt is.
Noen steder får vi virkelige overraskelser, og de kunne vært farlige om vi ikke så dem så godt på satellittbildene: Gigantiske bølger som «bryter» i opptil 20-30 meter høye isfall, midt ute på slettelandet. Under bølgen er det ei dyp, glasert isgryte, og så er alt slett igjen: blankt og stille som en speilsjø. Hvilke krefter skapte disse «100-årsbølgene»? Fimbulisen er en isbrem som flyter på havet, så underliggende terreng gir ingen forklaring. Kanskje er de gamle istårn som har dannet seg i de øvre, oppsprukne delene av Jutulstraumen, og så blitt ført med isen mot havet og samtidig polert og fordypet av uthulende vinder? Vel, der har vi et nytt spørsmål til forskerne.