Midt i isfjell-klekkeriet
Med noen tiårs mellomrom brekker hele istunga selv av. Etter hvert som Jutulstraumen forer den med is fra Antarktisplatået, skyter den lenger og lenger ut i havet, sprekker til slutt opp ved rota og driver av. Men mer typisk sprekker den opp langs kysten, og sender fra seg mindre, flate isfjell.
«Mindre», må vi si. Ti kilometer fra der vi har stoppet i kveld, trenger havet inn i isbremmen i en trang kil, og på motsatt side er et stort gap i ferd med å åpne seg og kutte av en del av isbremmen på 20 ganger 10 km. I øyeblikket er det bare 200 meter med fast is som knytter denne delen til resten av Trolltunga. Selvsagt har vi ikke tenkt å begi oss ut her (eller nærmere i det hele tatt), men bare for å være sikker holder Angelika Humbert i Hamburg tett øye med den. Hver gang hun sender oss epost om satellittdata, slutter hun av med «isfjellet har ennå ikke løsnet». Dette er gode forsikringer å få for oss – men selvsagt er vi like nysgjerrig som henne på når kalvingen kommer.
I dag har vi forflyttet oss fra punkt S28 ned til S9 (eller «M1») og fullført et komplett GPS-program på to ulike stakenett, i tillegg til de vanlige 45 minutters GPS- og radarprogrammene på 3 mellomliggende staker – hvilket er et svært godt dagsverk av Kirsty og Elvar. I morgen fortsetter vi tilbake mot M2, og så sørover mot en runde nummer to på sørlige Jutulstraumen. Hvis alt går bra, tenker jeg vi avslutter morgendagen med «The Day After Tomorrow» på Fimbulisen kino.