Sembla halter
Problemet var like iøynefallende som uomgjengelig: Et halvt sekund seinere kom drivhjulet til fremre venstre belte rullende fram foran kjøretøyet – godt og grundig kastet av, med brukket senterbolt. Heldigvis skjedde det bare 9 km fra hovedleiren. Kjetil og jeg kunne kjapt kjøre ut med den andre beltevogna, Jack, og var ute for å assistere på litt over en halv time. Dermed kunne vi fullføre radarkjøringen og få alle tilbake til leiren før middag.
Sembla derimot, står parkert akkurat der hun står. Det er en liten mulighet for at Kjetil kan improvisere en reparasjon ved å ta ikke-kritiske deler fra Jack – men mer sannsynlig må vi få delene fra Troll. De blir sendt ut med en planlagt transport fra Troll til skipslosseplassen på fredag, og skulle være framme på isbremmen 48 timer seinere. Så snart været tillater, vil Kjetil og jeg kjøre Jack over til et møtepunkt rundt 260 km herfra for å hente delene (og mer kaffe). I mellomtida vil Kirsty og Elvar kjøre den siste, 20 mils radarrunden på nordre Jutulstraumen alene med to skutere, i stedet for at alle fire gjør det som planlagt med Sembla og en skuter på ryggen.
Slik sett burde vi komme fra uhellet uten konsekvenser for forskningsprogrammet. Men midlertidig tap av et kjøretøy reduserer de operasjonelle marginene våre, og det ligger noen risiki i planen. En av dem er at Jack også havarerer på vegen over for å hente deler; en annen er at Kirsty og Elvar blir sittende fast i en ny snøstorm. Ekstra kjøring med alle kjøretøyene vil også krympe drivstoffreserven. Ingenting av dette går ut over personsikkerheten, men vi kan sette oss selv i behov for mer assistanse fra Troll, og forskningsprogrammet lenger fram kan bli påvirket. Det er mange faktorer å ta i betraktning, og vi kan bli nødt til å justere planene undervegs, men slik er utfordringene ved feltarbeid i Antarktis.
Uansett har vi all den tida vi trenger for å tenke. I dag har vi vindstyrke 10, full storm, så arbeid utendørs er utelukket. Og døra er tett.