Stakejakt
De siste to dagene har vi nærmet oss kysten på østre Fimbulisen. Det vi har funnet (eller rettere: ikke funnet) antyder at vinden har spilt mye bass siden i fjor. På flere steder fant vi ut at stakene – solide 40 mm aluminiumsstaker boret et par meter ned i grunnen – har knekt, falt ned og blitt begravd i snøen. Vi gjetter på at den kystnære kombinasjonen av vind og fuktig luft har ført til kraftig ising og mye ekstra vekt på stakene. Isen øker også vindfanget, og til slutt har de slanke stakene gitt etter for stormene.
Så hva gjør vi når vi trenger en nøyaktig GPS-posisjon for stakene, på nøyaktig samme sted som de ble satt ned i fjor, når vi skal beregne isens bevegelser i løpet av det siste året? Hvordan kan vi finne igjen nedføykte staker uten å bruke hele sommeren på å spa snø i leting på måfå? Vel, tilfeldigvis har vi med oss en breradar som er i stand til å «se» enhver metallgjenstand nær overflaten. Bambuspinner etterlatt nær stakene begrenser leteområdet til en omkrets på 10–20 meter, og bambus er føyelig nok til å kaste av seg isen og bøye seg heller enn å knekke i en storm. Ganske riktig: etter systematiske radarsøk fant vi de brukne stakene, med bunndelen fast i opprinnelig posisjon. Sett på en forlenger til GPS-antenna, og årets posisjonsdata er i boks!
Mot slutten av dagen fikk vi ærverdige gjester. Vi skal fortelle mer om dem i morgen.