ICE-iskoller

ICE-iskoller er et klimaprosjekt som studerer iskollene (på engelsk kalt ice rises) på isbremmens overflate langs brekanten i Antarktis. Målet er å finne ut om, og i så fall hvordan, disse «øyene» påvirker hvor raskt isen beveger seg mot havet, noe som igjen kan få betydning for smelting av is og om havet stiger eller ikke.

Iskolle

Iskolle på Fimbulisen i Antarktis. Foto: Elisabeth Isaksson / Norsk Polarinstitutt

Gjennom ICE-iskoller vil vi fortelle om vår forskning i Antarktis og sette søkelyset på de klimaendringer som skjer der og som kan få konsekvenser for mennesker over hele verden.

Prosjektet er et samarbeid mellom Norsk Polarinstitutt og flere andre nasjonale og internasjonale institusjoner.

Følg forskningen vår i Antarktis

Gjennom hele prosjektet holder vi kontakt med elever, lærere og andre interesserte via nett og ved skolebesøk. Vi tar med oss PC til Antarktis, og du kan følge oss på isen via nett. Her kan du stille spørsmål og få svar fra oss, og fra dag til dag kan du lese om værforholdene på isen, se bilder og videoklipp og lese om spennende nye funn!

Her finner du oss:

 

Prosjektet ICE-iskoller ledes av Norsk Polarinstitutt og samarbeider med Association of Polar Early Career Scientists (APECS) i formidlingen til skoleverket.

Forskningen

I ICE-iskoller studeres iskoller på isbremmene langs kysten av Dronning Maud Land i Antarktis. Ett mål er å finne ut hvordan iskollene påvirker isens utvikling. Vi undersøker dette ved å se på utviklinga av iskollene og kystområdet de siste årtusener; om de har økt eller minket i størrelse.

Vi ønsker også å forstå bedre hvordan isen beveger seg i det komplekse systemet som isbreer, iskoller og isbremmer utgjør. Våre forskningsresultater vil brukes i modeller som hjelper oss å forutse smelting av isen og dermed om havet vil stige eller ikke.

For å nå disse målene skal vi blant studere iskollene i Antarktis på nært hold og gjøre en rekke målinger. Feltarbeidet vil bli gjort i løpet av tre Antarktis-somre, med start i desember 2011.

Feltarbeidet

Bilde av forskerassistent Anne Tårånd Aasen under feltarbeid

Anne Tårånd Aasen i arbeid. Foto: Ulli Neumann

Det første vi gjør når vi kommer fram til iskollen er å kartlegge topografien. Det gjør vi ved hjelp av høydemålinger fra nøyaktige GPS-er som vi kjører rundt på iskollen med, på snøscooter. Da finner vi ut omtrent hvor den bratteste nedstigningen fra toppen er. Dette er strømningsretningen til isen, siden isen flyter nedover der det er brattest, som en elv.

Langs denne bratteste linjen ønsker vi å gjøre radarmålinger. På toppen av isen legger snøen seg lag på lag, år etter år. Ved hjelp av radaren kan vi se lagene nedover i isen og danne oss et bilde av hvordan isen ser ut nedover i dypet. Dette kan vi bruke til å se på den historiske utviklinga til iskollen og isbremmen, om de har vokst eller minket i tidligere tid.

Vi skal også drille ca. 20 meter dype iskjerner, som fraktes til Norge og undersøkes nærmere der. Da kan vi telle lagene og finne alderen nedover i isen – nesten slik man teller årringene i et tre. Når vi vet dybden, alderen og tettheten til isen kan vi regne ut hvor mye det gjennomsnittlig har snødd de siste åra.

Vi vil også måle hvor fort isen flyter nedover iskollen. Det gjør vi ved å plante staker i snøen, og så måle posisjonen til stakene med en GPS som vi setter på toppen av stakene. Når vi så gjør de samme målingene igjen ett år etter, kan vi finne ut hvor langt stakene har beveget seg, og regne ut den gjennomsnittlige hastigheten.»