Miljøgifter

Miljøgifter kan skade også på lang sikt
Miljøgiftene har ofte en akutt giftig effekt, men de kan også ha en mer langvarig og kronisk effekt ved for eksempel å være kreftfremkallende, redusere reproduksjonsevnen eller skade arvestoffet.

Miljøgifter er lite nedbrytbare
Miljøgifter kan brytes ned til ufarlige forbindelser i naturen, men dette tar som regel svært lang tid. De kan derfor transporteres langt, og vil være til stede i naturen lenge etter at utslippet er stanset.

Miljøgifter har en tendens til å hope seg opp i levende organismer
Mange av miljøgiftene er fettløselige. Det betyr at de kan lagres i fettreservene og er vanskelige for dyrene å bryte ned og skille ut. Dyr som spiser byttedyr med miljøgifter i seg vil etter hvert få høyere miljøgiftnivåer enn det byttedyrene hadde. Konsentrasjonen av miljøgifter blir dermed høyere jo lengre opp i næringskjeden man kommer.

Miljøgifter i Arktis

I Arktis finner man de vanligste hovedgruppene av miljøgifter:

• Persistente organiske miljøgifter (POP)
  POP (Persistent Organic Pollutants) er en samlebetegnelse på mange ulike miljøgifter som inneholder grunnstoffet karbon (derav «organiske»). I Arktis finnes for eksempel klororganiske plantevernmidler, industrielle kjemikalier som PCB og PFOS, bromerte flammehemmere og visse biprodukter fra industri og forbrenning.
• Tungmetaller
  Flere metalliske grunnstoffer blir regnet som tungmetaller, og de kan inngå i en rekke ulike kjemiske forbindelser. Dette er metaller som i utgangspunktet finnes i naturen, men som i tillegg slippes ut i store mengder gjennom menneskelige aktiviteter. I det arktiske miljøet har særlig kvikksølv, bly og kadmium vært studert.
• Radionuklider
  Radionuklider er ustabile isotoper av grunnstoff som ved omdannelse prøver å nå stabil tilstand. Ved denne omdannelsen blir det sendt ut energi til omgivelsene i form av stråling. Radioaktive stoffer finnes naturlig, men kan også fremstilles kunstig. I det arktiske miljøet har særlig de menneskeskapte isotopene cesium-137, technetium-99 og plutonium-239/240 vært studert.

Miljøet i Arktis er sårbart

Arktis er i utgangspunktet et svært rent område, og lite miljøgifter blir produsert, brukt eller lagret her. Miljøet i Arktis er fremdeles et av de reneste på jorden, med lavere nivåer av miljøgifter enn for eksempel Østersjøen og Nordsjøen.

Men Arktis er på ingen måte uberørt. Spor av miljøgifter har blitt funnet i hele det arktiske miljøet: i luften, i jord og sedimenter, i snø og is, i sjøvann og ferskvann, i fugler, i mennesker og andre pattedyr. I noen områder har en målt så høye konsentrasjoner av visse typer miljøgifter at det har skapt bekymring hos forskere og myndigheter.

Luftmålinger fra Zeppelin-stasjonen ved Ny-Ålesund på Svalbard viser at PCB-nivået er høyere enn ved tilsvarende målestasjoner i Canada, noe som tyder på at europeisk Arktis mottar mer PCB enn nordamerikansk Arktis. PCB-nivået i isbjørn på Svalbard er 2–6 ganger høyere enn i isbjørn fra Alaska og Canada. Isbjørnen har også høye nivåer av visse typer bromerte flammehemmere. Man har også funnet en rekke «nye» miljøgifter, som ulike typer bromerte og fluorerte stoffer, i lufta på Svalbard.

Arktis varsler om miljøgifter

Arktis fungerer på mange måter som indikatorregion for kjente og nye miljøgifter. Finner man en miljøgift her, er det en indikasjon på at stoffet er lite nedbrytbart og kan transporteres langt.

Omfanget og utbredelsen av miljøgifter i Arktis har vært studert i en årrekke, ikke minst gjennom det norskledede Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP), som er en av fem arbeidsgrupper under Arktisk råd.

Det er innført globale restriksjoner og utfasing av en rekke miljøgifter som PCB, DDT, HCH og nylig (2009) noen bromerte forbindelser og PFOS. Tidsseriemålinger i luft og fugler viser at det har blitt mindre av disse stoffene etter de globale restriksjonene ble innført, men stoffene vil ikke forsvinne fra de Arktiske områdene. For nyere, uregulerte miljøgifter derimot, er trenden motsatt, med økende nivåer i både luft og organismer.

Påvisningen av nye miljøgifter i Arktis er av stor betydning for reguleringen av kjemikalier, som gjøres i henhold til Stockholm-konvensjonen gjennom REACH-programmet i EU. Arktis fungerer i dag som et varslingssystem for nye miljøgifter. Norges geografiske og strategiske posisjon i Arktis gir oss derfor en unik mulighet til å bli en ledende forvalter av miljøet i nordområdene.

Effekter av miljøgifter

Kunnskap om transport, opptak og utviklingen over tid av miljøgifter i arktiske organismer er svært viktig både for næringsaktører (for eksempel fiskere og fiskeeksportører) og andre som lever i nordområdene. Trygg mat er viktig for nasjonen som helhet og ikke minst for befolkningen i nord.

Det er påvist effekter av miljøgifter i dyr høyt oppe i næringskjedene i det meste av Arktis. Svekket immunsystem, nedsatt reproduksjon og høyere dødelighet hos avkom er dokumenterte effekter hos en rekke arter som isbjørn, polarmåke, røye og grønlandssel. Forskningen på dette er utfordrende blant annet fordi frittlevende dyr alltid er eksponert for en blanding av miljøgifter, som hver kan ha svært ulike effekter på hverandre og på de organismene de har blitt en del av.

Et svekket immunsystem og nedsatt reproduksjon viser at langtransporterte miljøgifter også påvirker selve bestandene av arktiske arter som røye, polarmåke og isbjørn.

Vi vet fortsatt for lite om kilder, spredning og effekter av miljøgifter, og da spesielt om hvordan klimaendringer kan påvirke forurensingssituasjonen i Arktis. Norsk Polarinstitutt prioriterer derfor forskningen på dette feltet og samarbeider med mange nasjonale og internasjonale forskningsinstitusjoner i arbeidet med miljøgifter og virkningen av klimaendringene.

Polarinstituttets forskning på miljøgifter ledes av professor Geir Wing Gabrielsen.

Er det farlig å spise fisk?

Kostholdsundersøkelser viser at over halvparten av de skadelige miljøgiftene mennesker får i seg kommer fra fisk, fiskelever og skalldyr. Betyr det da at det er farlig å spise fisk?

Slike vurderinger er ikke enkle siden de negative effektene av å spise fisk må veies opp mot de positive. For eksempel er det ca. 0,000001 g PCB i 1 kg torskefilet^[1]. Kostholdsrådene for innholdet av miljøgifter i mat er beregnet ut ifra dioksin og dioksinlignende PCB. Norge følger anbefalingene fra EU og har satt en grenseverdi for maksimum inntak av dioksinlignede stoffer. (PTWI 14 pg/kg – tolerabelt ukentlig inntak.) Ifølge dette må en gjennomsnittlig person på 70 kg spise mer enn 16 kg torskefilet per uke for å komme opp mot denne grensa.

Det som er positivt med å spise fisk og annen sjømat er at den har et høyt innhold av mange næringsstoffer. Fisk er en god kilde for både proteiner, flerumettede marine n-3-fettsyrer – som har positiv innvirkning på hjerte- og karsykdommer – vitamin D, vitamin B12, selen og jod.

Den norske vitenskapskomiteen for mattrygghet er derfor helt klar i sin vurdering: Det er sunt å spise fisk, og deres anbefaling er «spis mer fisk!».

Det er heller ikke farlig å drikke tran

Tranen du får kjøpt i Norge er spesialrenset nettopp med henblikk på at fiskelever akkumulerer miljøgifter.

^[1] I henhold til www.NIFES/Sjømatdata