Sjøfuglene - viktige sommergjester

I disse dager returnerer flere millioner sjøfugler til Svalbard etter en vinter sørpå – og det skal vi være glade for. Sjøfuglene utgjør nemlig det viktigste bindeleddet mellom livet i havet og på land i Arktis, skriver forsker Hallvard Strøm ved Norsk Polarinstitutt.

Alkekonger

Alkekonger. Foto: O. H. Hansen / Norsk Polarinstitutt

Ismåke

Mange av ismåkene på vei tilbake til hekkekoloniene på Svalbard har tilbakelagt en tur på over 100 000 km! Foto: B. Frantzen / Norsk Polarinstitutt

Sjøfuglene transporterer store mengder næringsstoffer fra havet og inn til land, noe som er lett synlig under og rundt de store sjøfuglkoloniene på Svalbard. Nedenfor kolonier av krykkje, polarlomvi og alkekonge deponeres store mengder med nitrogenrike ekskrementer eller «guano», i tillegg til fjær og byttedyrrester som fuglene mister. Den rike vegetasjonen som utvikler seg på slike steder er viktig næring for svalbardreinen, gjess og svalbardrypa – som igjen er viktig næring for blant andre polarreven. De fleste større sjøfuglkoloniene på Svalbard har et revehi som nærmeste nabo. Sjøfuglkoloniene er som grønne «øyer» i et ellers goldt og næringsfattig landskap. På mange måter kan vi si at sjøfuglene utgjør en «næringspumpe» sørger som sørger for «drivstoff» til økosystemet på land.

De fleste sjøfuglene på Svalbard er trekkfugler, som kommer til øygruppen for å utnytte den rike produksjonen i Grønnlandshavet og Barentshavet gjennom sommeren. Noe få arter, som havelle og teist, overvintrer i isfrie områder rundt øygruppen eller langs iskanten.

Når alkekongen i disse dager roper ut sin muntre trille over Longyeardalen, er det nok med mye lettelse i stemmen. For reisen hjem har nemlig vært lang. Alkekongene på Svalbard overvintrer i Labradorhavet og Davisstredet mellom Canada og Grønnland. De forlater øygruppen i august–september og returnerer i mars–april. En lang reise for en liten fugl, men alkekongen er ikke alene om å reise langt.

Ny teknologi gjør det nå mulig å kartlegge sjøfuglenes vandringer gjennom året. Satellittsendere som kommuniserer dyrets posisjoner via satellitt var tidligere kun forbeholdt større dyr som isbjørn og sel. Nå veier de minste modellene fem gram, og brukes på Svalbard for å studere bl.a. ismåkenes vandringer og deres avhengighet til sjøisen. Før vi startet studiet av ismåken, trodde man at denne arten overvintret rundt Svalbard og i Barentshavet. Nå vet vi at de kan fly så langt som til Beringhavet, nord i Stillehavet, for å overvintre. De fleste tilbringer imidlertid vinteren, som alkekongen, i Labradorhavet. Når ismåkene i april igjen passerer gjennom Longyearbyen på vei tilbake til hekkekoloniene, har mange av de tilbakelagt en tur på over 100 000 km!

Små loggere som bruker lysintensiteten gjennom døgnet til å beregne fuglens posisjon, brukes nå i stor skala for å kartlegge trekkruter og vinterområder. Lysloggerne gir ikke like nøyaktige posisjoner som satellittsendere. De sender ikke signaler, de bare lagrer dataene, noe som gjør at fuglen må fanges inn igjen, og loggeren tas av – gjerne etter et år. Men til gjengjeld veier de kun noen få gram og kan festes til fuglens fot ved hjelp av en fotring. I tillegg er de langt billigere. Disse brukes nå i flere studier på Svalbard, blant annet på ærfugl tyvjo, lomvi og polarlomvi. Kunnskap om artens trekkruter og overvintringsområder er viktig, fordi mange av artene tilbringer mest tid utenfor Svalbard. Noen av de viktigste sjøfuglbestandene våre, slik som polarlomvien, viser nå klare tegn på tilbakegang. Dette er alvorlig fordi disse artene fyller viktige roller i økosystemet – blant annet som «næringspumpe» mellom hav og land. Skal vi klare å forstå hvilke faktorer som virker på disse bestandene, er vi avhengig av å vite hvor de tilbringer tiden - når de ikke er hos oss.

Artikkelen stod første gang på trykk i Svalbardposten.