Isbjørnens utfordringer
For over 100 000 år siden levde trolig noen brunbjørn i arktiske kyststrøk mye likt det fjellreven gjør enkelte steder i dag. De var primært landlevende, men tok seg gjerne en tur ut på sjøisen for å fange selunger. Noen bjørner ble glade i livet på sjøen, og ”bestemte” seg for å bli til isbjørn. De skiftet farge, ble mer rene rovdyr enn brunbjørnene, og spesialiserte seg på selfangst. En rekke tilpasninger fulgte, som evnen til å tåle ekstrem kulde, og til å klare seg i mange måneder uten mat - enten i vente på at havisen frøs til eller for å ligge i hi med unger. Bjørnene tæret på fettet de har lagt seg opp under de gode periodene.
Mindre sjøis
Selv om ringsel og storkobbe er hovedføden, er ikke isbjørnen kresen. Den eter stort sett det den kommer over. Den kan også ta til seg mat på land, som fugl, egg, vegetasjon og reinsdyr. Men det er byttedyr med mye spekk som gjør dem i stand til å legge seg opp fett nok til å tåle lange sultperioder og til å få fram unger. Derfor har isbjørnen i stor grad gjort seg avhengig av det marine miljø og av havisen, og derfor er et varmere Arktis med mindre sjøis den største trusselen isbjørnen står overfor i dag. Andre mulige trusler i dag er jakt, miljøgifter, mulig oljeutslipp fra skip eller oljeaktivitet, forstyrrelse i viktige leveområder og enkelte sykdommer.
På Svalbard ble isbjørnen hardt beskattet fra omtrent 1870 og 100 år framover. På 1960-tallet var det stor bekymring for bestanden fordi isbjørnen ble jaktet hardt på også i andre områder. Jakt ble sett på som den viktigste trusselen for isbjørnen i Arktis. På Svalbard ble den fredet på begynnelsen av 1970-tallet, samtidig som jakt i stor grad ble regulert andre steder i Arktis. Jakt er ikke lengre en hovedtrussel, selv om enkelte bestander kan være overbeskattet.
Nylig har vi hatt mange dårlige isår, og på Svalbard ser vi at færre binner går i hi i områder med lite sjøis, særlig på Hopen. I mildere år er ungeproduksjonen dårligere enn i kaldere år. Men sammenlignet med mange andre strøk med isbjørn er det fortsatt bra forhold på Svalbard, og det er usikkert om bestanden er i vekst eller i nedgang. Fra Canada vet vi at mange år med lite sjøis kan føre til lav overlevelse, særlig blant unge dyr. Selv om det er rimelig bra å være isbjørn rundt Svalbard i dag, forteller klimamodeller oss at isbjørnen her går en usikker fremtid i møte.
Miljøgifter
Om mye av sjøisen forsvinner kan det også føre til mer skipstrafikk og oljeaktivitet i Arktis. Eventuelle oljesøl kan være dårlig nytt for isbjørnen, det er vist at redusert isolasjonsevne og forgiftning ved slikking av pels kan være fatalt. I noen områder, inkludert ved Svalbard, har isbjørn veldig høye nivåer av enkelte fettløselige miljøgifter. Slike kan fraktes til Arktis med havstrømmer og luftveien. Vi vet ikke hvor mye disse miljøgiftene nedsetter overlevelse og reproduksjon hos isbjørn, men det er vist at det nedsetter deres forsvar mot sykdommer. Isbjørnbestanden har til tross for dette trolig vokst ved Svalbard de siste tiår - i en periode med høye nivåer av miljøgifter. Noen stoffer, som PCB-forbindelser, har vist en stor nedgang de senere år. Samtidig har nivået av andre farlige stoffer økt og nye har dukket opp. Det er grunn til å tro at virkningen av fettløselige miljøgifter kan eskalere etter dårlige isår med lengre sultperioder. Da forbrennes mye fettreserver, og de farlige stoffene kommer i blodbanen der de kan gjøre skade.
Sult
På Svalbard er det særlig to parasitter, trikiner og toxoplasma, som er svært vanlig hos isbjørn og kan tenkes å føre til sykdom. Vi vet lite om virkningen av disse parasittene på bjørnene. Trolig er sult den klart viktigste dødsårsaken hos isbjørn, og overlevelse blant voksne erfarne jegere fram til de er 15 år er høy.
Menneskelig aktivitet har økt på Svalbard og i flere andre arktiske strøk de senere år. På Svalbard er reglene for ferdsel, og ikke minst reglene som sier en ikke skal oppsøke isbjørn, såpass restriktive at det er grunn til å tro virkningen på isbjørnbestanden er liten. Det viktigste er å ta ekstra hensyn til binner med små unger, som er de mest sårbare for forstyrrelse. Ferdsel i de viktigste yngleområdene om våren er helt minimal. Antall isbjørn felt i nødverge på Svalbard de senere år har også vært veldig lavt.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i Svalbardposten.