Det nye nord

Mye er sagt og skrevet om klimaendringer i nordområdene de siste årene. Men vi slutter ikke å bli overrasket av den raske og dramatiske utviklingen av klimaet i våre nordområder.

Forskere i arbeid på isen.

Klima i endring

En nylig studie har vist at vindene nå fører med seg relativt fuktige og milde luftstrømmer fordi det er mye åpent vann nord og øst for Svalbard. Foto: Tor Ivan Karlsen / Norsk Polarinstitutt

Av: Jan-Gunnar Winther, direktør Norsk Polarinstitutt

Vi har nå hatt 71 måneder på rad med temperaturer over normalen på Svalbard. Det siste året har flere av månedene hatt temperaturer opp mot ti grader over normalen. Ti grader er dobbelt så mye som temperaturforskjellen mellom en istid og en varm periode!

Utslagene på Svalbard er størst om vinteren fordi havisen, som tidligere lå som et kjølende, beskyttende lokk over de relativt varme vannmassene, nærmest er borte. Når havisen trekker seg tilbake, etterlater den åpne vannmasser som inneholder enorme energimengder. Rundt Svalbard ligger det nå en varmende radiator som er aktiv hele året. Den tidligere nattsenkingen av temperaturen – under polarnatta – uteblir i lange perioder.

Nordlige og østlige vinder på Svalbard om vinteren er ikke lengre ensbetydende med kald polarluft fra isdekte områder i Polhavet. En nylig studie har vist at vindene nå fører med seg relativt fuktige og milde luftstrømmer fordi det er mye åpent vann nord og øst for øygruppen. Det har også tidligere vært innslag av mildvær på Svalbard om vinteren, men da har den kommet med sørvestlige vinder. Fortsetter denne trenden, er det ordene vippepunkt og nytt nord som gjelder.

Naturen vil bruke noe tid til å tilpasse seg det nye klimaet. Det er en innebygget forsinkelse i naturens respons på endrede klimatiske forhold. Men allerede i dag registrerer Statens kartverk i Ny-Ålesund en landheving som følge av at isbreene smelter og at vekten av dem avtar. Det må også påregnes store endringer i vegetasjon og dyreliv på land og artssammensetningen i havet. Får vi krattskog på Svalbard? Hvilke nye insekter og blomster får fotfeste? Verdens viktigste torskebestand flytter seg nå nordover i Barentshavet. Hva skjer med den om ti til tjue år? Og vil Lofoten fortsette som det viktigste gyteområdet? Eller spørsmålet som en kollega av meg nylig stilte: når vil snøkrabben krabbe ut av Barentshavet? Den er nylig ankommet, men blir den værende der når havet varmes opp? Disse og mange, mange andre spørsmål mangler vi svar på.

Også nedbørsmengden har økt kraftig i nord. I oktober lå den 3-4 ganger over normalen, noe som var svært synlig under ekstremværet som rammet Svalbard for litt siden. Når det øvre laget av permafrosten stadig tiner mer og samtidig fryser til senere på høsten, kan ekstremvær gi store utslag på blant annet erosjon av kystlinja. Havet kan ta store og plutselige jafs der det tidligere ikke var mulig fordi jordsmonnet var frosset. Utvaskingen langs veien fra flyplassen i Longyearbyen mot Bjørndalen er et eksempel på hva vi kan ha i vente.

Temperaturøkningen er størst i vår del av verden selv om de samfunnsmessige effektene, eksempelvis fra tørke og hetebølger, er størst helt andre steder på kloden. Vi har stadig mer kunnskap om at «det som skjer i Arktis ikke blir i Arktis» og dette har fått stor oppmerksomhet i ikke-arktiske land som Sør-Korea og Kina. Samtidig er forandringene størst i våre nærområder, spesielt på Svalbard og i Barentshavet, mens også på fastlands-Norge. Vår kunnskap om hvilke effekter på natur og samfunn dette egentlig gir er svært begrenset. Dette er kunnskapshull som må tettes. Uavhengig av hvor kraftfullt verdenssamfunnet følger opp Paris-avtalen vil norske nordområder endres i en størrelsesorden som overgår fantasien.

Regjeringens kommende havsatsing bør derfor ta mål av seg å styrke kunnskapen om klimaprosesser, -effekter og -tilpasning i et nord som neppe blir til å kjenne igjen. På bakgrunn av at denne utviklingen har skjedd mye raskere enn forventet, er det behov for forbedrede regionale klimamodeller for norske nordområder. Mer realistiske modeller må dernest brukes til scenario-studier som dekker et spektrum av utviklingsmuligheter, også de mer drastiske. Scenarioene bør så danne grunnlaget for vurderinger av miljø-, nærings- og samfunnsmessige konsekvenser som igjen kan benyttes av forvaltningen og til politikkutforming.

Å bo i den delen av verden som har de raskeste klimaendringene byr på mange muligheter for verdiskapning og vekst i vår til nå så karrige natur. Men det innebærer også et stort behov for kunnskap om endringenes karakter og effekter. Jo mer vi vet, jo bedre rustes vi til å møte framtida. Fakta har makta, heter det. Sant nok, men klimaet i nordområdene er et bevegelig mål – fakta er ferskvare. Derfor kreves det en kontinuerlig innsats på kunnskapsinnhenting og forskning. Knapt noen nasjon har bedre forutsetninger enn Norge. Men vi kan ikke tillate oss å slakke av på farta. Lavere tempo i forskning om hva som skjer i nord vil koste oss dyrt.

Kronikken er også publisert i Bladet Nordlys.