Svalbardreinen - sommerbeiter blant stein og grus i et grønt Arktis

Denne kronikken om svalbardreinen av forskere ved Norsk Polarinstitutt og UiT, har stått på trykk i Villreinen.

Svalbardrein

Sommerbeite i frodige, urte og gressrike områder på tundraen under et fuglefjell. Foto: Lawrence Hislop. Norsk Polarinstitutt.

Av: Åshild Ønvik Pedersen og Virve Ravolainen, Norsk Polarinstitutt Eeva Soininen, UiT - Norges Arktiske Universitet

Svalbardreinen lever på den nordlige grensen av villreinens utbredelsesområde. Den er en isolert, stedegen underart for øygruppa Svalbard. Her er den tilpasset et høyarktisk klima som tilsynelatende byr på lite mat for en stor plantespiser. Data fra GPS-merkede simler skal gi ny kunnskap om reinens arealbruk i et landskap som preges av raske, dramatiske og omfattende endringer fra økende temperaturer.

Den arktiske naturen på Svalbard består av 85 % isbreer og stein- og grusdekt mark, og bare 15 % av arealet er vegetasjonsdekt. Her finner svalbardreinen sine leveområder. I denne artikkelen setter vi fokus på reinens beitelandskap om sommeren og gir noen smakebiter på hva GPS-merkede dyr forteller oss om reinens arealbruk.

Småvokst næring

Svalbardreinen er den største plantespiseren på Svalbard. De 180 karplanteartene og over 300 moseartene danner Svalbards plantemangfold. Sammensatt danner de mange ulike typer vegetasjon, og habitater for reinen. Svalbardreinen spiser de fleste planteartene selv om bare noen få av disse har stor betydning som beite. Planteveksten er regulert av næringstilgangen i jorda, lysforhold og temperatur og den er tett koplet til sommertemperaturen i de varmeste sommermånedene.

Karakteristisk for Svalbard er at lav spiller en underordnet rolle i vegetasjonsdekket, mens moser derimot er et viktig innslag i beiteområdene. Spesielt for svalbardreinen er at den kan spise moser som tilsynelatende erstatter lav i dietten. Fordøyelsessystemet til svalbardreinen har en spesiell mikroflora som bidrar til fordøyelsen av moser. Et annet trekk ved beiteområdene på Svalbard er nærhet til havet. Sommerstid utgjør fuglefjellene grønne «hot-spots» i landskapet der tilbudet av mat er stort. I
og under fuglefjellene finnes Svalbards mest frodige vegetasjon ─ gjødslet av utallige sjøfugler gjennom sommerhalvåret.

Tilbudet av beiteplanter varierer innenfor øygruppen, og dietten til reinen viser derfor store geografiske forskjeller. På den høyarktiske tundraen reiser de fleste karplantene seg bare 5-10 cm over bakken, og det er bare et fåtalls urter og gress som stikker høyere opp. Reinens valg av beiteplanter avhenger av plantenes smak og betydningen av de ulike planteartene i dietten avhenger av tilgjengelighet (dvs. total biomasse), innhold av næringsstoffer og fordøyelighet. Tidligere studier på Svalbard har antydet at reinen velger beiteområder med stor biomasse (høy kvantitet av planter) framfor å prioritere næringsinnhold (kvalitet av planter).

Næringsvalget hos reinen varierer gjennom året. Hos simler er det tydelige forskjeller mellom tidlig (oktober) og sen vinter (mars-april) og sommer (juli/ august). En studie som undersøkte prøver fra vomma til skutte simler viste at inntaket av matplanter varierte. I oktober domineres dietten av ulike gressaktige planter (polarreverumpe, rødsvingel og rapp) etterfulgt av den lille busken, polarvier, og moser (bjørnemoser). I mars/ april fantes de samme komponentene i dietten, men mengdeforholdet var annerledes. Da dominerte polarvier etterfulgt av moser og ulike gressaktige planter (frytler og ulike gress). Sommerstid utgjør urtene (f.eks. harerug, fjellsyre og sneller) og polarvier viktige beiteplanter. Om sommeren var gresset, (polarreverumpe, rødsvingel og rapp) i tillegg til myrull omtrent like viktige som tidlig vinter.

Leveområder

Svalbardreinen skiller seg fra andre underarter av rein ved at den ikke trekker mellom sommer- og vinterområder, eller opptrer nomadisk i løpet av året. Det er
likevel dokumentert forflytning i år med låste beiter og utveksling av individer mellom dalfører som for oss mennesker ser ut til å være svært isolerte områder.

Svalbardreinen opptrer oftest i små grupper med tre til fem dyr, unntatt i brunstperioden på høsten. Sommerstid er reinen gjerne i grupper av samme kjønn bl.a. fordi simler med kalv og bukker har ulike energi- og næringskrav knyttet til sin årssyklus. Svalbardreinen bruker små hjemmeområder, i størrelsesorden noen få kvadratkilometer, både i sommer- og vintersesongen. Kunnskap om svalbardreinens områdebruk stammer fra noen få studier der VHF-teknologi, med et relativt lavt antall observasjoner, har vært brukt. Størrelsen på hjemmeområdet henger sammen med områdets produktivitet og i noen områder er næringstilgangen så begrenset at hjemmeområdets størrelse øker.

Hva kan en habitatmodell fortelle?

På Svalbard har det foregått GPS-merking av simler siden 2009 på sentrale deler av Nordenskiold Land og langs vestkysten i Ny-Ålesund området. I dag er slik instrumentering en vanlig teknologi for å studere habitatbruken til mange ulike dyr, og på fastlandet er slike metoder anvendt i villreinområder. GPShalsbåndene sender posisjonsdata via satellitt siden det ikke er heldekkende mobildekning på Svalbard eller de logger posisjoner som senere må lastes ned når dyret fanges om vinteren. På denne måten får vi detaljerte data på simlenes habitatbruk gjennom året. Denne informasjonen kan brukes til å kartlegge hva som karakteriserer områdene reinen bruker på ulike romlige økologiske skalaer – fra liten (selve beiteplassen) til stor (hjemmeområdet) skala.

Habitatmodellering er en internasjonalt etablert standard for å kartlegge leveområder til både planter og dyr, og et verktøy som er mye brukt i viltforvaltningen. I slike modeller integreres data om forekomsten av en art med ulike typer miljødata relatert til naturlandskapet. Ved hjelp av statistiske analysemetoder utledes sammenhengen mellom forekomst av en art i landskapet og relevante miljødata knyttet til for eksempel vegetasjonstype, biomasseproduksjon, næringskvalitet og terrengets beskaffenhet osv. Etter en omfattende gjennomgang og validering blir den statistiske modellen, som best fanger opp de observerte mønstre i fordeling av arten, brukt til å forutsi habitatbruk i et større område som er sammenlignbart med områder der dyr med GPS har gått. På denne måten er det mulig, basert på lokal informasjon om forekomst av en art, å utvikle forutsigelser for utbredelse av arten i områder hvor det ikke finnes data. Sluttproduktet er et praktisk redskap for forvaltningen i form av et kart som viser fordelingen av egnede habitater. Den er et objektivt utgangspunkt som kan anvendes til å fatte beslutninger relatert til for eksempel jakt (uttak, fordeling av jegere, tilgjengelig habitat innenfor jaktområder mm.), inngrep og forstyrrelser forbundet med menneskelig aktivitet (turisme) og i verneplanarbeid.

Fra digitale kart til reinens habitatbruk?

Digitale kart som gir informasjon om miljøvariabler på en stor geografisk og heldekkende skala, gir mulighet for å hente ut informasjon om beitelandskapets beskaffenhet også utenfor de områder som vi har faktiske posisjonsdata fra. På Svalbard finnes det for eksempel heldekkende vegetasjonstypekart og en digital terrengmodell som kan brukes til å beregne ulike landskapsvariabler som kan være bestemmende for simlenes habitatbruk. Svalbardreinen lever i et tilnærmet rovdyrfritt miljø der reinen kan velge leveområder uten å ta rovdyrrisikoen til hensyn. Dette er unikt for Svalbard, siden redsel for rovdyr er et bestemmende forhold for mange andre hjortevilt sin arealbruk.

De første analyser av GPS-dataene, basert på sommermånedene juli og august (etter kalvingsperioden i juni), viser at simler med og uten kalv foretrekker samme type habitater og at det er liten variasjon mellom år. Hjemmeområdene ser også ut til å være større enn tidligere beskrevet. Simler ser ut å velge beiteplasser i lavlandet med høy andel av mosetundra, en habitattype som har både høy biomasse (dvs. plantevekst) og næringsinnhold. Dette er et resultat som støtter opp om tidligere kunnskap og som sammenfaller med kravene til oppbygging av fettreserver (jf. tap av kroppsmasse på opptil 50 % fra høst til neste vår) gjennom den korte arktiske sommeren.

Fra de heldekkende digitale kart som er tilgjengelige per i dag var det ikke mulig å ta ut mer detaljerte vegetasjonstyper enn overordnede typer som mosetundra, heivegetasjon i lisider og på rygger og områder med stein/grus og spredt vegetasjonsdekke. Dette skyldes kanskje en «mis-match» mellom hva som kan fanges opp fra en satellitt og hvordan reinen velger sine beiteplasser i er rimelig oppstykket landskap av «flekker» med frodig, rik vegetasjon. Fokuset på mosetundra er likevel viktig og betydningen av denne habitattypen vil undersøkes videre. Det er i dette habitatet – det grønneste og frodigste – at plantene finnes i både størst mengde og kvalitet. Mosetundraen opprettholder også viktige funksjoner i store deler av det arktiske økosystemet på land. I tillegg er mosetundraen kanskje den vegetasjonstypen som har størst potensiale for raske endringer fra både beitedyr og klimaoppvarmingen. Gitt at gode vekstforhold er tilstede, vil det raskt kunne bli mer av vegetasjon som kjennetegnes av urter og gress. Derimot vil de saktevoksende, vedaktige plantene som polarvier og kantlyng ikke kunne øke sine mengder like fort. I dag ser vi at selv under de hardeste klimatiske forhold nord på Svalbard er moserik, urte- og gressvegetasjon det som kler fjellene i grønt i det ellers karrige landskapet. Dette vitner om hvilket potensial det høye nord har for planteproduksjon og for utbredelsen av svalbardreinen. I dag er det er ikke kjent hvor mange rein som finnes på øygruppa og om alle potensielle områder er rekolonisert etter at den vær nær utdødd da fredningen kom i 1925.

Når målet er å utvikle regionale modeller som avspeiler landskapets kvalitet for en art på stor skala, må dette som oftest skje på bekostning av lokal detaljeringsgrad. Det gjenstår å utvikle de statistiske modellene, med spenn fra beiteplass til hjemmeområde, der kvaliteten på modellene vil avgjøre om resultatene kan brukes til å utlede et heldekkende egnethetskart for reinens sommerhabitat på hele øygruppa.

I prosjektet bidrar NMBU (Leif Egil Loe & Erik Ropstad), NINA (Audun Stien & Vebjørn Veiberg) og NTNU (Brage B. Hansen) med GPS-data og kunnskap. Prosjektet er i hovedsak    finansiert av Svalbards miljøvernfond (SMF).