Langs lange linjer i hav- og polarforskningen

Mann smiler

Kronikken av direktør Ole Arvid Misund har stått på trykk i Nordlys. Foto: Elin Vinje Jenssen, Norsk Polarinstitutt

På slutten av 1990-tallet kom direktør Olav Orheim ved Norsk Polarinstitutt (NP) til oss i Havforskningsinstituttet (HI) i Bergen for å undertegne den første samarbeidsavtalen mellom institusjonene. Orheim og HIs direktør, Roald Vaage, var begge enige om enkle prinsipper for samarbeidet; åpent hav var HIs oppgaver og var det is på havet så var det NPs oppgaver.

■ Orheim holdt også en inspirerende forelesning som «gikk rett hjem» hos mange av oss yngre. Han snakket engasjert om flyttingen og gjenreisingen av Polarinstituttet i Tromsø. Selv om den institusjonelle historien fikk et slags avbrudd fra Stortingsvedtaket om flytting i 1993 til institusjonen var på plass i Tromsø fem år senere, ble NP raskt en betydningsfull og synlig institusjon her nord.

■ Et hovedtema i Orheims forelesning var klimaendringene som begynte å vise seg, blant annet ut fra endringer i isbreene på Svalbard. Signalene i havet var på dette tidspunktet ikke så tydelige, og mange havforskere ville nødig gå lengre enn til å snakke om klimavariabilitet. Men diskusjonene innad i HI tiltok, og noen år senere ble det etablert et eget klima-fisk-program, som del av en større organisasjonsutvikling i HI.

■ Orheim la også ut om sin visjon om et isgående forskningsfartøy, som Norge med interesser i både Arktis og Antarktis, burde anskaffe. Da HI senere fikk aksept for å planlegge en ny forskningsbåt, «G. O. Sars», var Vaage klar i sine instrukser om at den ikke skulle ha isklasse for slik å unngå at vi fikk Tromsø-miljøet i mot oss.

■ For 10 år siden hadde jeg så gleden av å overlevere en rapport om behovet for et nytt isgående forskningsfartøy til daværende fiskeri- og kystminister Helga Pedersen. Initiativet ble videreført av hennes etterfølgere, og ved årsskiftet 2017/2018 overtar Norsk Polarinstitutt det nye fartøyet, «Kronprins Haakon», som er ferdigstilt ved Vard-gruppens verft i Tomrefjord.

■ En viktig aktivitet for det nye forskningsskipet de første årene vil være gjennomføringen av programmet «Arven etter Nansen», ledet av Universitetet i Tromsø og med deltakere fra flere norske institusjoner. Programmet har vært møysommelig utarbeidet i mange år, og har mål om å skaffe relevante kunnskaper om det nordlige Barentshavet - Polhavet i en tid med tiltakende klimaendringer og økt menneskelig aktivitet i nord.

■ «Kronprins Håkon» er et direkte resultat av nordområdesatsingen. Et annet er Framsenteret i Tromsø som har vokst frem som en stor velfungerende samarbeidskonstellasjon mellom kunnskapsinstitusjonene her nord. Neste år åpner byggetrinn II, og da vil blant annet HI flytte inn i bygget og få en enda mer synlig tilstedeværelse i Tromsø.

■ Utviklingstrekkene jeg har fått være med på i hav- og polarforskningen viser at våre myndigheter, gjennom skiftende regjeringskoalisjoner, har fulgt opp de viktige og godt forankrede initiativene. Det har tatt noen år før de respektive initiativene er finansiert og satt ut i live, men presiseringer og evalueringer har vært nødvendig for å sikre god kvalitet. Men med tro på initiativene, og med god og tålmodig argumentasjon, har vi lykkes å få tilslutning.

■ Ikke minst har det vært viktig at initiativene er videreført av skiftende regjeringskoalisjoner. En evaluering i regi av Norges forskningsråd viser at vi nå er blant de fem fremste polarforskningsnasjonene i verden, og et av de landene med størst vekst i polarforskningen de siste 10 årene. For en nasjon med store hav- og polartradisjoner er det ambisjoner og forventninger til at en kommende regjeringskoalisjon også vil prioritere hav- og polarforskningen.