Slutten på en lang tradisjon

I dag legger «Lance» til kai i Tromsø etter sitt siste tokt som forskningsskip for Norsk Polarinstitutt. Det markerer også at en epoke i norsk polarforskning er over, skriver polarhistoriker Harald Dag Jølle fra Norsk Polarinstitutt.

..

Seilte i Arktis og Antarktis

I1994 overtok Norsk Polarinstitutt rederansvaret for «Lance». De første årene i et brukersamarbeid med Kystvakta. Siden skuta var isforsterket, ble hun løsningen på et etterlengtet ønske om et stabilt fartøy til årlige svalbardekspedisjoner og andre forskingsoppdrag i polare områder. Dette bildet er fra tokt til Antarktis. Foto: Harvey Goodwin / Norsk Polarinstitutt

..

Stolt historie

Når «Lance» nå seiler ut av historien som forskningsskip for Norsk Polarinstitutt, er det på sin plass å takke henne for lang og tro tjeneste, skriver polarhistoriker Harald Dag Jølle. Dette bildet er fra i dag da Lance passerte Framsenteret og ansatte ved Polarinstituttet stilte seg på moloen for å hilse til skuta. Foto: Lawrence Hislop / Norsk Polarinstitutt

Det var ei stolt skute som ble sjøsatt i 1978. Med sine 950 bruttotonn, 60,8 meter lengde og prislapp på ca. 50 millioner var «Lance» et av de største, dyreste og mest avanserte fiskeog fangstfartøy. Med eget helikopterdekk! Men hun rakk aldri å gjøre stor suksess på fangstog fiskefeltet. Etter en måneds prøvedrift måtte hun søke havn i Tromsø for å utbedre tekniske feil. Mannskapet ble permittert og ishavsskipper og reder Enok Martinsen fra Gratangen fikk økonomiske problemer. Etter to år gikk «Lance» på tvangssalg, og den største kreditoren - staten - fant ut at den ville overta skipet, blant annet for å hindre at den ble solgt til utlandet. Det ble bevilget 24 millioner for å kjøpe skuta ut av konkursboet og fem millioner til ombygging. Sjøkartverket skulle eie og drifte skuta - og etter ombyggingen i 1981 var «Lance» teknisk helt på høyden, som det første fartøyet i Europa med installert GPS. Og det første i verden med multistråle-ekkolodd.

Skuta ble etter hvert for uhensiktsmessig og kostbar for Sjøkartverkets seilinger langs norskekysten, og i 1994 overtok Norsk Polarinstitutt rederansvaret for «Lance». De første årene i et brukersamarbeid med Kystvakta. Siden skuta var isforsterket, ble hun løsningen på et etterlengtet ønske om et stabilt fartøy til årlige svalbardekspedisjoner og andre forskingsoppdrag i polare områder. I polarinstituttets tjeneste har «Lance» gjennomført talløse tokt i Arktis. Hun har ført tre ekspedisjoner til Antarktis. I tillegg demonstrerte hun sin styrke da hun gjennomført en spektakulær innfrysing i Polhavet vinteren 2015.

Egne forskningsskip er unntaket

Kun tre ganger i norsk historie har det blitt sjøsatt fartøy som har vært spesialbygd for polarforskning. Nansen bygde «Fram». Amundsen bygde «Maud». Og i disse dager ferdigstilles «Kronprins Haakon». Så «Lances» transformasjon fra ei fangstskute til et forskningsskip er på ingen måter unik. Roald Amundsens «Gjøa» var bygd som ei fiskejakt, ombygd til ei selfangstskute, før den ble et forskningsskip - og verdensberømt som den første til å seile gjennom Nordvestpassasjen. Selfangstskuta «Vega» fra Sandefjord ble i 1878 solgt til Adolf Erik Nordenskiöld og brukt til å seile den sagnomsuste Nordøstpassasjen. Den berømte ishavsskuta «Jason» ble døpt om til «Stella Polare» og leid av hertugen av Abruzzene for en ekspedisjon til Frans Josef Land i 1898-99. For å nevne noe eksempler.

Kravet om en norsk isbryter

Russerne demonstrert sine polare krefter for all verden da «Krasin» presset seg ut til det havarerte luftskipet «Italia» i 1928. Etter den episoden kom et tydelig krav om at Norge også måtte bygge en isbryter. «Det er en utbredt mening at det er en stor og beklagelig mangel at Norge som gjerne vil være et førende land når det gjelder innsats i Arktisk og Antarktis, og som har en ishavsflåte som det står respekt av, ikke har en brukbar isbryter», skrev Bladet Tromsø symptomatisk i 1958. Men til tross for flere tiårs kamp, utallige utredninger og stortingsdokumenter, kom aldri pengene. Før nå. For først når «Kronprins Haakon» døpes her i Tromsø våren 2018, kan vi si at den kampanjen som ble startet av norske polarentusiaster for 90 år siden er fullbyrdet.

Forskning og fangst

Samtidig har norsk polarforskning klart seg relativt bra uten egne spesialskip. Vi har hatt en unik situasjon med en levende ishavsnæring som har sikret et godt logistikktilbud. Da Norsk Polarinstitutt gjennomførte avanserte overvintringsekspedisjoner til Antarktis på 1940- og 50-tallet, var det ishavsskuter fra Tromsø som fraktet mannskap og forsyninger opp og ned. Og i nord utgjorde ishavsskutene i flere tiår selve ryggraden i den norske polare infrastrukturen.

Det er også vanskelig å overdrive hvor viktig kunnskapen fra ishavsnæringa har vært for norsk polarforsking. Både de store eksponerte ekspedisjonene og den systematiske kartlegginga av polarområdene har hatt uvurderlig hjelp av ishavskapteiner, -loser og -gaster som hadde tilegnet kunnskap gjennom årevis med erfaring på fangst.

Så når «Lance» nå seiler ut av historien som forskningsskip for Norsk Polarinstitutt, er det på sin plass å takke henne for lang og tro tjeneste - men også en passelig anledning å takke den norske fangsttradisjonen for det unike bidraget til norsk polarforskning. Uten ishavstradisjonen hadde Norge aldri blitt en stor polarnasjon!

Kronikken er også publisert i Nordlys.