Thor Larsens bildesamling fra isbjørnforskningen

Dr. Thor Larsen har gitt sin bildesamling til Norsk Polarinstitutt. Samlingen inneholder bilder fra en rekke ekspedisjoner i Arktis som viser isbjørnforskningen fra tidlig på 1960-tallet og fram mot midten av 1980-tallet.

Thor Larsen

Foto: Thor Larsen

Ekspedisjon i 1967 med M/S Polarulv

Ekspedisjon i 1967 med M/S «Polarulv». Foto: Thor Larsen

Isbjørn skutt med bedøvelsesgevær

Isbjørn skutt med bedøvelsesgevær. Foto: Thor Larsen

Isbjørn fanget med fotsnare

Isbjørn fanget med fotsnare. Foto: Thor Larsen

Registrering av isbjørnhi

Registrering av isbjørnhi. Foto: Thor Larsen

Thor Larsen er utdannet ved Universitetet i Oslo hvor han tok cand. real eksamen i 1966 og doktorgrad over temaet isbjørnens bestandsbiologi i Svalbardområdet i 1985. Han har vært tilknyttet Norsk Polarinstitutt siden tidlig på 1960-tallet som deltaker på forskningsprosjekter og ekspedisjoner på Svalbard. I 1972 ble han ansatt som leder for biologisk avdeling, og fra 1989 til 1991 var Thor Larsen forskningsdirektør ved Norsk Polarinstitutt.

Den første internasjonale isbjørnkonferansen

I det store internasjonale forskningsarbeidet som førte til at isbjørnen ble fredet, har Thor Larsen hatt en sentral plass. Beskatningen av isbjørnbestanden gjennom ulike former for jakt var svært høy på 1960-tallet. Dette bekymret med all grunn både forskere og andre, og isbjørnen var å finne på Den Internasjonale Naturvernunionens røde liste over truede dyrearter. Den første internasjonale isbjørnkonferansen fant sted i Fairbanks, Alaska i 1965 med forskere, naturvernere og fagmyndigheter fra Canada, Danmark, Norge og Sovjetunionen, og Thor Larsen deltok som en av norges representanter. Konferansen konkluderte med at en trengte mer kunnskap om isbjørnens levevis og biologi for å få i gang en skikkelig forvaltning over hele Arktis. Dette resulterte i at Norge startet et omfattende forskningsprosjekt med isbjørnundersøkelser på Svalbard, og dette var et løft for isbjørnforskningen som inntil da hadde vært gitt lav prioritet. Det ble gjort månedlige flyobservasjoner på Svalbard og i drivisområdene i Barentshavet for å registrere isbjørnens spor og trekk og vandringsmønstre, og for å gi en oversikt over utbredelsen til ulike tider av året.

Levendefangst av isbjørn

I 1967 ledet Thor Larsen en zoologisk ekspedisjon til de østlige Svalbard farvann for å utføre økologiske og zoofysiologiske studier av isbjørn. Ekspedisjonen arbeidet ut fra M/S «Polarulv» og de vitenskapelige undersøkelsene pågikk dels på ekspedisjonsfartøyet og dels i Hornsund. Flere av forskerne var mønstret på som mannskap på ishavsskuta for at det skulle bli plass til alle om bord .

Isbjørnen ble fanget levende ved at dyret ble skutt med et gevær med piler som inneholdt muskellammende midler. Bedøvelsesgeværet var effektivt bare på 15-20 meters hold, slik at innfangingen var både krevende og risikabel. På sommeren når isbjørnene på Svalbard trekker ut i drivisen var forholdene for levendefangst best egnet, fordi en kunne komme bjørnen på kloss hold når den svømte i sjøen eller løp på isen nær skipet. Når bjørnene var fanget inn og bedøvet, ble de fraktet om bord og plassert i et stålbur hvor undersøkelsene ble gjennomført. De ble veid og målt, og det ble tatt blodprøver og samlet inn biologisk data for nærmere analyser. Isbjørnene ble registrert med et nylonmerke påført et nummer i begge ørene og tatovert med samme nummer på innsiden av overleppen. Et stort antall bjørner ble også malt med svart hårfarge på hver side av bakkroppen. Dette gjorde dyrene synlig på lang avstand slik at forskerne kunne følge isbjørnenes vandringer i isen. Et svartmalt stort tall over hele bakkroppen på dyret var ikke særlig estetisk, men merkingen fungerte beskyttende ovenfor jegere, fordi skinn av fargemerket bjørn ble regnet som verdiløst.

På denne ekspedisjonen ble hele 51 isbjørner fanget, merket og undersøkt. Undersøkelsene var ledd i et flerårig forskningsprosjekt med Norsk Polarinstitutt og Universitetet i Oslo, og Thor Larsen ledet i årene som fulgte flere tilsvarende ekspedisjoner med isbjørnundersøkelser ute i drivisen.

Overvintringsekspedisjon på Svalbard

I 1968-1969 deltok Thor Larsen på en overvintringsekspedisjon på Svalbard for å studere isbjørnens vandringer og atferd i vinterhalvåret. Sammen med tre mann og elleve hunder tilbrakte han mer en ett år på en gammel fangststasjon i Tjuvfjorden sør på Edgeøya. De dro med hundespann på lange turer over Edgeøya, til Storfjorden, Barentsøya og Halvmåneøya. De observerte bjørnetrekk, lette etter hi og fanget og merket isbjørner.

Samarbeid mellom de arktiske nasjonene

I 1965 deltok Thor Larsen på et isbjørnprosjekt utenfor kysten av Alaska tilknyttet Arctic Institute of North America. Biologene skulle lete etter isbjørn med et lite enmotors Cessnafly i pakkisområdene, på samme måte som trofejegerne gjorde det. Prosjektet konkluderte med at denne form for levendefangst var lite effektiv og heller ikke tilrådelig på grunn av sikkerhet.

To år senere var Larsen med på et forskningsprosjekt på levendefangst av isbjørn tilknyttet Canadian Wildlife Service ved Cape Churchill i arktisk Canada. Isbjørnene ble først fanget med fotsnarer slik at forskerne kunne komme nær nok til å skyte med bedøvelsesgevær uten å risikere livet. Snarene var laget av kraftig stålwire og ble forankret i svære tømmerstokker eller i tomme bensinfat fylt med stein. Det ble lagt snarer langs hele kysten, og i løpet av en måneds tid ble ca 30 isbjørner fanget, undersøkt og merket. Isbjørnene ble ikke skadet av fangstmetoden som allerede var prøvd ut på andre bjørnearter i Nord-Amerika.

Våren 1973 bisto Thor Larsen Grønlands Zoogeografiske Undersøgelse med planlegging og gjennomføring av et isbjørnprosjekt på Grønland. Dette var Danmarks første store isbjørnprosjekt, og feltstudiene ble konsentrert om østkysten av Grønland. Bjørnene ble jaget og fanget inn med snøscootere, og i løpet av to måneder ble 24 isbjørner merket og undersøkt.

Forskningen som alle de arktiske nasjonene bidro med, ga grunnleggende ny viten om arten og et bedre vurderingsgrunnlag for hvordan bestanden skulle forvaltes. Vernebestemmelsene som fulgte av dette førte til strenge jaktrestriksjoner og fredning, og på den internasjonale isbjørnkonferansen i Oslo i november 1973 ble isbjørnen i prinsippet totalfredet over hele Arktis. Dette var den første internasjonale avtale mellom de arktiske nasjonene om felles vern av isbjørnen og regnes som en viktig historisk avtale.

Isbjørnforskningen på 1970- og 1980-tallet

Som leder for Norsk Polarinstitutts biologiske avdeling fra begynnelsen av 1970-tallet til midten av 1980-tallet, var Thor Larsen aktiv i feltvirksomheten på Svalbard. Våren 1972 startet Norsk Polarinstitutt en omfattende kartlegging av isbjørnhi. Med to innleide småfly fløy de i lav høyde og hastighet langs fjellsider og elveleier, og andre plasser de forventet å finne hi. Hvert fly hadde to observatører om bord og pilotene var dyktige med lang erfaring med flygning i arktiske strøk. På grunnlag av resultatene etter kartleggingen, ble det bestemt å konsentrere hiundersøkelsene til Nordaustlandet og Kong Karls Land. Den lille øygruppen Kong Karls Land som ligger ca 80 km sørøst for Nordaustlandet, er isbjørnens viktigste yngleområde på Svalbard. Det ble gjort systematiske hiundersøkelser i disse områdene med årlige feltopphold i årene som fulgte, og Larsen ledet mange av disse ekspedisjonene.

I 1979 deltok Larsen på en ekspedisjon for satellittregistrering av isbjørn som var et samarbeidsprosjekt mellom Norge, Danmark og USA. En stasjon ble etablert på et stort isflak i Framstredet mellom Svalbard og Grønland. Forskerne fløy rundt med fly og helikopter for å lete etter isbjørn, og bjørnene ble fanget, bedøvet og utstyrt med satellittsendere. Året etter deltok Larsen på den svenske isbryterekspedisjonen «Ymer-80» til drivisen øst og nord for Svalbard. Ekspedisjonen foretok nye tellinger og bestandsregistreringer av isbjørn etter at fredningen hadde fått virke i nesten ti år.

Sammenliknet med ekspedisjonene på 1960-tallet var forskningen på 1970- og 1980-tallet preget av bedre komfort, utstyr og teknologi som gjorde forskningsarbeidet lettere å gjennomføre og mer effektivt.

Det er ikke uten grunn Thor Larsen ofte er blitt omtalt som en av verdens fremste isbjørnforskere. Han har forsket på det store arktiske dyret i over 20 år, og deltatt på til sammen 23 ekspedisjoner i Arktis. Bildesamlingen viser bilder fra nesten alle ekspedisjonene, og representerer en verdifull historisk dokumentasjon på norsk isbjørnforskning.

Bildene er innsamlet, bearbeidet og registrert inn i vårt digitale web-arkiv som en del av Det internasjonale polarårprosjektet «From IGY to IPY: Photo documentation of Norwegian scientific research during the last 50 years».