Antarktistraversen ankom Troll i helga
Til sammen har tolv forskere og teknikere fra Norge og USA vært med på ekspedisjonen som startet på Sørpolen i desember og endte opp på Troll. Feltsesongen var den andre i et større fireårs prosjekt som har til mål å få en bedre forståelse av klimaendringene i Dronning Maud Land. Når prosjektet fullføres i 2011, vil dataene fra sesongens og forrige sesongs travers - gi store framskritt i forståelsen av hvordan denne delen av Antarktis passer inn i det større klimapuslespillet på den sørlige halvkule. Vi vil også få kunnskap om hvordan klimaet der har endret seg tidligere, og hvordan Dronning Maud Land kan endre seg i framtida.
Litt om forskningen:
Iskjerner
Den mest detaljerte klimainformasjonen vil traversen få fra analysene av iskjernene som er tatt opp. På laboratoriene i Norge og USA skal forskerne måle den kjemiske sammensetningen og de fysiske egenskapene til disse iskjernene for å avgjøre hvor mye snø som faller år for år på disse stedene, og hvordan snøfallet har endret seg over tid.
Selv om iskjernene gir veldig detaljert informasjon, gir de bare informasjon om akkurat det stedet de er tatt opp. Når vi sammenlikner arealet en iskjerne dekker (rundt 50 kv.cm) med størrelsen på iskappen (over 10 mill. kvadratkm), er det opplagt at iskjernen gir en svært liten prøve av helheten. Spørsmålet som gir seg selv er dette: Hvor representativ er iskjernen for et større område? Radarprofilene hjelper oss med å se dette og å øke rekkevidden for iskjernene.
Radarmålinger
Ekspedisjonen har brukt fem radarer denne sesongen (dagbøkene for 31. des., 12. og 15. jan.), og de gir bilder av lagdelingen nede i isen. De høyfrekvente radarene dekker de øverste 20 – 200 meterne av isdekket, mens lavfrekvente radar gir bilder helt ned til bunnen av isen. Ideelt sett skulle UAV-en også ha kartlagt interne lag med radaren om bord, men grunnet uventa komplikasjoner ble ikke dette noe av. Lagdelingen som disse systemene avslører, er i prinsippet nivåer med konstant alder, og vi ser på dette for å bestemme hvordan snøakkumulasjonen varierer langs traversruta. I områder med liten akkumulasjon, ligger lagene nær overflaten. Der akkumulasjonen er større, ligger lagene dypere. Iskjernene tjener som kalibreringspunkter for radarbildene, og gir aldersinformasjon for lagene nær overflaten. Radarene utvider rekkevidden av iskjernedataene, fra punktmålinger til data for de linjene som radarene dekker.
Satellittdata
Satellittdata lar oss utvide ”fotavtrykket” til iskjernene enda mer. Siden midt på 1970-tallet har satellitter tatt opp bilder fra Øst-Antarktis i forskjellige bølgespektra, men uten detaljerte bakkedata er det vanskelig å vite hvordan disse bildene skal tolkes. Under traversen er det jobbet med detaljerte målinger av de fysiske egenskapene i de øverste to meterne av snødekket (dagboka for 16. jan og 9. feb., for eksempel kornstørrelse, permeabilitet, varmeledningsevne og tetthet). Disse målingene gjør det mulig å bestemme nøyaktig hva som er avbildet av satellittene. Informasjon om fysiske egenskaper koplet med iskjernedata gjør det mulig å forstå bedre hvilke endringer satellittene faktisk har avlest gjennom de siste 30 årene, og dette vil utvide rekkevidden av analysene våre til å dekke hele regionen.
Thermistorstrenger
Mens radardata og en kombinasjon av satellittmålinger og fysiske egenskapsdata lar oss utvide resultatene fra iskjerneanalysene til et større område, har traversen også gjort bruk av borehullene etter de dype iskjernene.
Det er installert to termistorstrenger (26. jan) for å lese av temperaturene direkte i de dypeste borehullene. Temperaturen til isdekket endrer seg med været, mens temperaturen dypere ned bare endrer seg langsomt i takt med klimaendringene. På 90 meters dyp bestemmes istemperaturen av gjennomsnittstemperaturen gjennom de siste 30 til 50 årene. Ved å lese av temperaturen nede i isen over et lengre tidsrom (disse stasjonene bør levere data kontinuerlig i 3 til 5 år), kan vi se hvordan overflatetemperaturen har endret seg over tid. Vi får ikke så detaljerte data som fra en værstasjon, men det finnes ingen værstasjoner på denne delen av kontinentet.
Recoverysjøene
Alt i alt, vil radardata, snøgropstudier, iskjerneanalyser og satellittdata gi oss en langt bedre forståelse av hvordan klimaet endrer seg i denne delen av Antarktis. Sesongens rute over Antarktis denne sommeren ga deltakerne en mulighet til å utforske området rundt Recoverysjøene (11. jan), et område som sist ble studert i løpet av en travers sommeren 1965-1966. Dette området er særmerket av en streng av sjøer under iskappen, øverst på Recovery-isstrømmen, en av de største breene som siger ut fra innlandsisen i Øst-Antarktis. Sjøene ble først registrert fra satellitt i 2006. Det er fire klart avgrensete ”underisiske” sjøer i dette området, og flere andre, mulige sjøer (27. jan.). I utstrekning varierer sjøene fra 600 til rundt 1500 kv.km, og dette gjør dem til de største sjøene under isen i Antarktis, utenom Vostoksjøen.
Ved hjelp av radarene, presisjonsgravimetri (tyngdekraftmålinger) og GPS-målinger, har ekspedisjonen kartlagt istykkelse, indre lagdeling, overflatetopografi og variasjoner i tygdekraften langs hovedruta og langs flere sidetraverser over sjøene. Disse målingene gir mer informasjon om sjøenes størrelse og omriss, om vanndypet og om hvordan isen beveger seg over sjøene. Selv om sjøene først ble registrert fra satellitt, er overflatemålinger det beste midlet til å bestemme sjøenes geometri og hvordan isen flyter over dem.
Deltakerne samlet over 800 km med radarprofiler langs sidetraversene, installerte to høypresisjons GPS-stasjoner og gjennomførte nøyaktige GPS-målinger av overflatetopografien. Den lavfrekvente radaren har vist at to av sjøene henger sammen med hverandre og at istykkelsen over sjøene er mellom 3400 og 3500 meter, mens tykkelsen over kanten av sjøene typisk er mindre enn 3000 meter. Høyfrekvente radarstudier har vist at det er vesentlige forskjeller i snøakkumulasjonen på tvers av sjøene, og at det finnes flere områder nesten uten akkumulasjon (glaserte områder). Tyngdekraftmålingene (5. jan) vil det ta tid å prosessere, men de første resultatene tyder på et vanndyp større enn 100 meter.
Antarktistraversen regnes som den største norske forskningsekspedisjonen i moderne tid. Ekspedisjonen er en del av Det internasjonale polarårprosjektet Trans-Antarctic Scientific Traverses Expeditions – Ice Divide of East Antarctica (TASTE-IDEA), og et av de største polarårprosjektene.