Ringsel i Polhavet

Ni ringsel svømmer nå rundt med nye, avanserte satellittsendere, og en av selene er allerede i Polhavet på 84 grader nord, langt nord for iskanten. Feltarbeidet er avsluttet, og Norsk Polarinstitutt følger nøye dataene som strømmer inn om havtemperatur, saltholdighet og algeproduksjon fra havområdene hvor selene befinner seg.

Ringsel og ICE – tredje og siste rapport

Garnfiske etter ringsel

Garnfiske etter ringsel i Wahlenbergfjorden. Foto: C. Lydersen og K. Kovacs / Norsk Polarinstitutt

Fanget ringsel

Ringselfangst i garnet! Foto: C. Lydersen og K. Kovacs / Norsk Polarinstitutt

Vi cruiser nå ut Wahlenbergfjorden på vestsiden av Nordaustlandet etter å ha satt ut den siste satellittsenderen i går kveld. Vi hadde problemer med å få ringsel oppe i Duvefjorden fordi vannet var så krystallklart at selene så garnene selv om de er laget av monofilament og dermed «usynlige». De tre selene vi fikk der oppe ble fanget ved å sperre utgangen til en lagune og så kjøre inn i denne og jage selene ut. Det virket jo i utgangspunktet bra, men det ble etter hvert langt mellom selene og da det er mye strøm på disse stedene ble garnene stående i spenn så en del av selene svømte bare rett gjennom som om ikke garnet fantes. Vi hadde for mange år siden vært nede i Wahlenbergfjorden og fanget narhval og da så vi en del ringsel i dette området. Denne fjorden er full av isbreer med breelver som gjør vannet grumsete, så vi bestemte oss for å seile ned dit for å prøve lykken. Og det gikk jo riktig så bra, selv om vi var noe plaget med drivis i garnene (se bilde), og i løpet av de tre siste dagene ar vi satt ut de 6 siste senderne.

Satelittsender limes på sel

Satellittsender limes på pelsen til ringselen. Foto: C. Lydersen og K. Kovacs / Norsk Polarinstitutt

Fotografering av ringsel med pålimt satellittsender

Obligatorisk fotografering av ringsel med pålimt satellittsender. Foto: C. Lydersen og K. Kovacs / Norsk Polarinstitutt

I utgangspunktet hadde vi fått laget ti CTD-fluoro-SRDLer, men en passerte ikke den omfattende testingen og antallet ble dermed redusert til ni. Dette er ikke standard satelittsendere man bare kan gå i en butikk å kjøpe. SMRU har i utgangspunktet svært avanserte satelittsendere som gir detaljert informasjon om dykkeatferd. De kjøper så konduktivitet og temperatur-sensorer fra et firma som lager slike til vanlige kommersielle CTDer (Valeport, fra Devon, UK). Disse integreres i SMRU senderne og sendes så tilbake til Valeport for testing i tanker som tar senderne ned tilsvarende 2000 m dyp med kjent saltholdighet og temperatur. Fluorometerdelen er en toppmodell kommersiell sak som heter Cyclops 7 (laget av Turner Instruments) som også SMRU integrerer i sin satelittsender. Etter alt dette blir så disse senderne testet ute i felten fra et skip som driver oseanografiske målinger. I dette tilfellet ble de sendt med et franskt forskingsfartøy i Middelhavet, og alle ti senderne ble sendt ned til 2500 m sammen med «normale» CTDer og fluorometere for en siste kalibrering. Et av fluorometerne holdt ikke mål, og denne senderen ble dermed ikke satt ut. Så det så.

Ringsel er i utgangspunktet lettest å fange om våren når de ligger oppe ved pustehull inne i fastisen. Her er de for å parre seg og yngle, og når disse hyggelige aktivitetene er unnagjort bruker de isen til hårfelling. Alle sel feller hårene sine en gang i året. Dette foretrekker de å gjøre oppe på isen (evt. på land for andre arter) hvor de da kan sende blod ut til ytre hudlag slik at denne prosessen går fortest mulig og med minimalt varmetap i forhold til om denne prosessen skulle ha foregått i vannet. Etter hårfellingen er over stikker selene bort fra det som måtte være igjen av årsis inne i fjordene. Satelittesendere er dyre saker og vi ønsker at de skal vare så lenge som mulig. Siden disse festes ved å lime de fast i pelsen, ønsker vi å få tak i sel som nettopp har fått ny pels slik at vi kan få samlet inn maksimalt med data. Senderne vil da i beste fall for oss kunne sitte på helt til neste års hårfelling. Derfor er vi ute og fanger ringsel om sommeren selv om dette ofte er mye vanskeligere enn om våren.

Når først en ringsel er fanget er de oftest svært greie å håndtere. De biter ikke så ofte, og de er jo relativt små, så vi bruker ikke bedøvelsesmidler når vi håndterer dem. Ofte ligger de rolig under hele seansen som vist på bildene. Vi limer senderne fast med tokomponent epoksy lim, noe som tar 15–20 minutter. Før det har vi veid og kjønnsbestemt selen samt tatt en blodprøve og en spekkprøve for studier av diett (stabile isotoper av nitrogen og karbon i blodet, og fettsyresammensetning i spekkprøven). Deretter slippes selen fri etter en obligatorisk fotoseanse.

Satelittspor avmerket på kart

En av de merkede ringselene har svømt langt inn i isen i Polhavet allerede, og en annen er på vandring østover mot Novaja Semlja. Kart: Carla Freitas / Norsk Polarinstitutt

Ellers kan vi melde at to av selene vi merket opp i Duvefjorden allerede har kommet seg opp til iskanten langt opp mot 82-graden... Og ikke bare det – den ene tok seg en runde rundt hele Nordaustlandet først for skikkelig å bygge opp fart (se kart).

Så da tøffer vi glade og fornøyde ut Wahlenbergfjorden med kurs for Longyearbyen og hjem. Bildet under viser en fornøyd gjeng etter at siste senderen ble satt ut ved midnatt i går. Midnattssol, vindstille, gin & tonic og noen tusen års gammel is fra en av breene i fjorden i glasset. Mission accomplished!

Vi gleder oss til å komme hjem og følge disse selene utover høsten og vinteren og studere deres atferd og se hva de kan forsyne oss med av ulike målinger fra sin ferd rundt i isødet.

Feiring på dekk

Feiring på dekk etter at den siste satellittsenderen var montert. Foto: C. Lydersen og K. Kovacs / Norsk Polarinstitutt

Hilsen
Kit og Christian