Høyteknologiske seler

Ringseler og storkobber på Svalbard utstyres i disse dager med avanserte satellittsendere som gir forskerne viktig informasjon om levemåte og tilpasning til klimaendringene.

Ringsel med satellittsender

Rekordfeit ringsel på 100 kg med pålimt satellittsender i Dyrevika i Kongsfjorden på Svalbard. Foto: Kit Kovacs og Christian Lydersen / Norsk Polarinstitutt

Den andre feltsesongen av ringselprosjektet under ICE er i gang. Feltarbeidet går i hovedsak ut på å fange inn ringsel og feste nyutviklede avanserte satellittsendere på dem. Senderne gir forskerne detaljerte data om ringselenes vandringsmønstre, valg av leveområder og hvor de finner mat. Dette analyseres i et et klimaperspektiv i forhold til utbredelse og typer av havis.

Satellittsendene gir informasjon om hvor selene befinner seg, hvor dypt og hvor lenge de dykker, i tillegg til å gi informasjon om havet (saltholdighet og temperatur) og om primærproduksjonen i områdene selene befinner seg.

Les mer om ringseler og havis

Satellittsenderne blir limt fast i pelsen på selene. Alle seler har en periode i året hvor de feller den gamle pelsen, og forskerne prøver å fange selene rett etter denne perioden så senderne blir sittende på lengst mulig. Når selene feller pelsen neste gang, faller også satellittsenderen av.

Storkobbe i pelsfelling

Storkobbe i ferd med å felle den gamle, rustrøde pelsen til fordel for ny sølvgrå pels. Foto: Kit Kovacs og Christian Lydersen / Norsk Polarinstitutt

Nytt av året er at forskerne også har utstyrt storkobber med satellittsendere for å studere mange av de samme problemstillingene som for ringselen. Storkobbene er en lite studert selart som finnes over hele Arktis, og som yngler på isflak i grunne farvann i mai. Siden storkobbene finner den meste av maten sin på eller nær havbunnen er de mye mer kystnære enn ringselene, og dermed enda mer sårbare for endringer i sjøisens utbredelse. Mye tyder på at voksne storkobber er svært lokale med hensyn til vandringsmønstre, og forskerne har derfor fått utviklet en ny type satellittsendere som gir mer presise posisjoner enn senderne som blir festet på ringselene.

De nye prototypene er utviklet i samarbeid med Sea Mammal Research Unit i Skottland. Ringselene forskerne merket i fjor vandret over tusenvis av kilometer, og en usikkerhet i posisjonen på noen hundre meter eller en kilometer er da ubetydelig. Med mer stasjonære seler som storkobbene bør man ha mer presise GPS-målinger av posisjonen, og forskerne håper den nye prototypen vil løse dette problemet.

Storkobbe på isflak

En storkobbe på 300 kg på isen i Raudvika i Kongsfjorden, et par dager etter at den fikk pålimt satellittsender. Foto: Kit Kovacs og Christian Lydersen / Norsk Polarinstitutt

Storkobbene er senere ute enn ringselene med å felle pelsen, så forskerne har måttet lete for å finne dyr som er ferdige med pelsfellingen. De har funnet to store voksne storkobber som har fått pålimt de nye satellittsenderne som aldri før er blitt prøvd ut på noe marint pattedyr.

Les mer om storkobber

Årets feltarbeid startet 15. juli med avgang fra Longyearbyen, og fram til nå har forskerne satt ut sendere på tre ringseler og to storkobber. I fjor veide den største ringselen de fanget noe over 60 kg, mens i år har de vært på over 80 kg alle tre. Den største på 100 kg er den største ringselen våre forskere noen gang har fanget i dette området, så mattilgangen må være god.

Seilbåten forskerne bruker under feltarbeidet

Seilbåten Meridian som brukes under feltarbeidet. Fra venstre: Bobben Severinsen (Universitetet i Oslo), Hans Lund (båteier og fangstmann), Christian Lydersen og Kit M. Kovacs (Norsk Polarinstitutt) og Benjamin Merkel (Universitetet i Tromsø og Norsk Polarinstitutt). Foto: Wojtek Moskal

Forskerne bruker en 52-fots Colin Archer-seilbåt som base, og gummibåter for å komme seg nærme nok til å fange selene ved bruk av garn. Isforholdene på Svalbard i år er slik at forskerne ikke kommer seg opp til Rijpfjorden, der to av tre feltsesonger etter planen skulle foregå. I år har forskerne derfor konsentrert seg om å fange sel i Kongsfjorden og Krossfjorden ved Ny-Ålesund. Her foregår det en mengde andre marinbiologiske og hydrografiske studier som vil kunne ha nytte av målingene fra selene. I tillegg kan selforskerne våre få tilgang på andre data når de skal analysere målingene fra satellittsenderne.