Vellykket merking av sel

Forskerne Kit M.Kovacs og Christian Lydersen har tilbrakt sommeruker på Svalbard for å merke ringsel og storkobber i regi av ICE ringsel 2011. I denne feltrapporten forteller de om den sista tida fra toktet.

Storkobbe med satellittsender på tur ut i havet

Stor storkobbe på vei ut for å samle inn data om seg selv og sine omgivelser. Foto: Benjamin Merkel

Nå har vi satt kursen hjemover mot Longyearbyen etter nok et vellykket tokt. Alle satellittsenderne er satt ut; 11 på ringsel og 5 på storkobber. Arbeidsforholdene har vært svært gode og vi har ikke hatt en eneste dag hvor vi har måttet holde oss inne på grunn av dårlig vær. Det vi har vært plaget mest med er is fra alle isbreene i området. Disse breene er svært aktive og kalver kontinuerlig store menger is ut i fjorden slik at det ofte er vanskelig å finne steder hvor man kan sette garn etter sel uten at disse fylles umiddelbart med breis. Når vi fanger ringsel setter vi ut 100 m lange og 8 m dype garn, og sitter da stort sett og venter på at en sel skal komme forbi og tulle seg inn i garnet. Dette er ganske kjedelig da det kan gå svært lang tid mellom hver gang en sel kommer forbi.

Garnfangst av storkobbe i Kongsfjorden.

Garnfangst av storkobbe i Kongsfjorden. Foto: Bobben Severinsen

Forskere med storkobbe

Storkobbe slippes fri etter påliming av satelllittsender. Foto: Kit M. Kovacs og Christian Lydersen / Norsk Polarinstitutt

Forskere fester satellittsender på ringsel

Ringselene oppfører seg også svært rolig under håndteringen, og vi bruker heller ikke her noen form for bedøvelsesmiddel. Foto: Kit M. Kovacs og Christian Lydersen / Norsk Polarinstitutt

Ringsel med satellittsender

Ringsel på vei ut i verden for å samle inn verdifulle data om seg selv og sitt miljø. Foto: Kit M. Kovacs og Christian Lydersen / Norsk Polarinstitutt

Ringsel med satellittsender

Satellittsenderne vi har satt ut i år viser at både ringseler (avbildet) og storkobber fortsatt holder seg relativt nær området de ble fanget i. Foto: Kit M. Kovacs og Christian Lydersen / Norsk Polarinstitutt

Krykkjer og sjøfugl foran Lilliehöökbreen inne i Krossfjorden

Stor ansamling av sjøfugl, hovedsakelig krykkjer, foran Lilliehöökbreen inne i Krossfjorden. Foto: Kit M. Kovacs og Christian Lydersen / Norsk Polarinstitutt

Med storkobbene har vi forsøkt en noe mer aktiv tilnærming som til dels har vært ganske så vellykket. Vi finner først en storkobbe som ligger oppe på et isflak. Vi sjekker så at pelsen ser ny og fin ut og brukbar til påliming av sender. Deretter setter vi et garn ut mellom to gummibåter et lite stykke unna selen. Dette garnet drar vi så i overflata mellom båtene til det ligger en liten meter foran nesa til storkobben (se bilde til høyre). Deretter kjører en av gummibåtene over til isflaket og skremmer selen ned i vannet slik at den går direkte inn i garnet. Oftest setter selen seg da fast, men disse store selene er så sterke at de mange ganger river i filler garnet og kommer seg fri etter kort tid. Vi satte derfor to garn ved siden av hverandre for at selen ikke så lett skal komme seg ut. Dette virket bra, men det er mye arbeid og reparasjoner for å få garnene på stell igjen etter en slik operasjon.

Etter at storkobbene er sikret i en not-pose blir de dratt inn på land hvor de blir målt og merket i baksveivene med et plastmerke for eventuell senere identifikasjon. Deretter får de pålimt en av de nye GPS-CTD satellittsenderne før de slippes fri. Vi bruker ikke noen form for bedøvelsesmiddel nå vi håndterer storkobbene. De ligger oftest stille og rolig hele tiden og skjønner neppe mye av det som foregår. Dette er jo store dyr med vekt på godt over 300 kg og store skarpe klør, men de viser altså ingen voldelige tendenser når de blir behandlet av mennesker. Bildet til høyre viser når vi slipper en storkobbe fri etter at den har fått på seg en ny elektronisk back-pack.

Det vi har sett av resultater fra de senderne vi har satt ut i år viser at både ringselene og storkobbene fortsatt holder seg relativt nær området de ble fanget i. Dette i motsetning til ringselene vi merket i fjor som direkte la ut på lange vandringer. Mange av årets seler oppholder seg i lengre perioder foran isbreer som har brefronter som stikker ut i sjøen. Her er det store ansamlinger av mat og her finner vi ofte store flokker av fugl. Vi vet også fra tidligere merkinger og direkte observasjoner at ringsel, storkobber og hvithval liker seg i slike områder.

De fleste isbreene på Svalbard trekker seg tilbake og med en økende hastighet ettersom klimaet blir varmere. Dette resulterer i at breene ender opp på land og at vi da etter hvert mister disse svært viktige områdene for sjøfugl og sel og hval. Men slik situasjonen er pr. i dag og med de særdeles feite ringselene vi har fanget her på vestsiden av Spitsbergen friskt i minne, virker dette området som et ideelt sted for en sel som ønsker å oppnå topp kondisjon etter en lang sulteperiode i forbindelse med yngling, paring og hårfelling. Så med ulike bilder fra årets feltarbeid som viser disse selene som skal samle inn verdifulle data om seg selv og sitt miljø takker vi for denne gang.

Hilsen
Kit og Christian