Nedgang i isbjørnhi

Under årets overvåking av isbjørnhi på Kongsøya på Svalbard ble det bare funnet fem sikre hi. Dette er langt færre antall hi enn i 2009 og 2011.

Isbjørnbinne og unger på tur inn i hiet. Isbjørnbinne og unger på tur inn i hiet. Foto: Thor S. Larsen / Norsk Polarinstitutt IsbjørnSpeider etter isbjørn. Foto: Øystein Overrein / Norsk Polarinstitutt isbjørn Isbjørnbinne og unger på isen, Svalbard sommeren 2011. Foto: Janne Schreuder / Norsk Polarinstitutt IsbjørnIsbjørnforsker Jon Aars samler isbjørnhår i et nylig forlatt hi. Foto: Øystein Overrein / Norsk Polarinstitutt IsbjørnIsbjørnunger i hi. Foto: Thor S. Larsen / Norsk Polarinstitutt

Årsaken til nedgangen mest sannsynlig mangelen på sjøis sør i Polhavet og ned mot Kongsøya på seinhøsten og førjulsvinteren 2011. Gode isforhold er nødvendig for at drektige isbjørnbinner skal kunne ta seg inn til hiområdene. Data fra Hopen bekrefter dette.

Hiovervåking av isbjørnhi i vår er også omtalt i Aftenposten.

Hiovervåkingen på isbjørn

 

Hiovervåkingen på Kongsøyas vestre del er nå gjennomført etter samme opplegg både i 2009, 2011 og i år. Tidligere er det gjort tilsvarende registreringer med ujevne intervaller siden 1972. Overvåkingen inngår nå i MOSJ – Miljøovervåkingssystem for Svalbard og Jan Mayen, og er en av flere parametre på isbjørn.

Våren 2009 ble det funnet 25 sikre hi i området. Det høye antall hi dette året tilskrives at høsten 2008 hadde svært gunstige isforhold for binnene allerede tidlig i oktober. Normalt går binnene på land og legger seg i hi i tiden oktober-november. I fjor var antall hi redusert til 13. At vi skulle finne enda færre hi i vår var forventet ettersom det ikke la seg sjøis ned mot Kongsøya før tidlig i desember, men at vi fant bare fem hi var overraskende lavt. I slike år er det muligens lokale binner som har oversomret på øya, som ligger i hi, mens de som lever ute i Polhavet på sommeren (de såkalte pelagiske isbjørnene) går i hi andre steder.

I det historisk sett absolutt beste hiområdet, Bogen, der det f. eks i 1979 ble funnet 20 hi, ble det i år bare funnet ett hi. Spredningen i tid både for når hiene ble brutt og når binnene forlot hiet og tok ungene ut i isen var stor. Tidligste hi var brutt og forlatt da vi ankom øya 22. mars. Da vi avsluttet feltarbeidet 17. april var ei binne med en småvokst unge fortsatt i hiet/hiområdet sitt. Alle andre isbjørner hadde da forlatt vestre del av Kongsøya.

Unormale isforhold

Mens det under de foregående to feltsesonger har vært rimelig stabile isforhold rundt Kongsøya i feltperioden, var det i år helt annerledes. Da vi ankom øya var det isfritt inn til land rundt hele den vestre del av Kongsøya. Hvalrosser svømte f. eks helt opp til land. Mangelen på sjøis hadde den konsekvens at de få isbjørnene som var på øya var henvist til en tilværelse på land eller å vandre østover i håp om at det der var ei isbro opp mot Polhavet. At flere store hannbjørner patruljerte langs «landkaillen» var en risiko for binner med små unger. De store hannene går ikke av veien for å drepe unger for å få binna i ny brunst slik at de kan pare seg.

Først etter ei uke ble det så kaldt og vindstille at det la seg sjøis både nord og sør for øya. Etter få dager ble denne brutt opp av sterk vind og pakka sammen som pakkis med enkelte høye skrugarder, mens det fortsatt var store åpne råker langt ute. Pakkisen ble redningen for binnene ved at den åpnet mulighet for å komme seg ut i sjøisen og jakte sel. Etter 6–7 måneder i hi er næringsrik føde helt nødvendig for at binnene skal produsere melk, die ungene og samtidig bygge opp egne kroppsreserver.

Øvrig fauna

I år var det påfallende stor aktivitet av fjellrev. Det ble funnet hi og dokumentert tre ulike territorier. Vi observerte svalbardrype. Her er den på ytterkanten av sin utbredelse. Naturen våknet til liv etter hvert som trekkfuglene innfant seg. Fuglefjellene vest på øya var bebodd av et mindre antall teist da vi ankom, men de fikk selskap av titusenvis av krykkjer medio april. Total stillhet ble forvandlet til et yrende leven under fuglefjellene. Vi observerte store flokker av ærfugl på trekk østover på samme tid. Kongsøya er mange steder er utrolig frodig, tross det finnes det fortsatt ikke svalbardrein der.

World Wildlife Fund har i en årrekke støttet arbeidet med hiregistreringer på Kongsøya, og studier på isbjørnens vandringer.