Sommertokt i Polhavet

Forskere fra Norsk Polarinstitutt er nå på tokt i Arktis med instituttets forskningsskip RV «Lance».

Dykker

Forsker og dykker Haakon Hop under et tidligere ICE-tokt i Polhavet. Foto: Tor Ivan Karlsen / Norsk Polarinstitutt

Under isen

Dykker samler marinbiologiske prøver under den arktiske isen. Foto: Haakon Hop / Norsk Polarinstitutt

Fangst av zooplakton ved bruk av en Multisampler.

Fangst av zooplakton på RV «Lance» ved bruk av en Multisampler. Foto: Geir Wing Gabrielsen / Norsk Polarinstitutt

Lance

RV «Lance» under et tidligere tok i Polhavet. Foto: Sebastian Gerland / Norsk Polarinstitutt

Toktdeltaker og forsker Haakon Hop ved Norsk Polarinstitutt er en av deltakerne på sommerens ICE-tokt i Polhavet. Her er hans toktrapport:

Ekspedisjonen som startet i Longyearbyen går til nordsiden av Svalbard, til Rijpfjorden på Nordaustlandet. Vi har startet da på et transekt som går rett mot nord fra Rijpfjorden og inn i isen. På dette transektet krysser vi sokkelen og sokkelkanten, før vi kommer inn i det dype Polhavet (3000–4000 m).

Vi stopper underveis på stasjoner for å foreta målinger av vannmasser med CTD, som måler salt og temperatur. For å studere hvorledes og hvor mye av det relativt varme Atlanterhavsvannet som bringes til overflaten måler vi turbulens i vannsøylen. I tillegg har vi ADCP om bord som kontinuerlig måler bevegelser i vannmasser. Vi tar vannprøver og fanger dyreplankton med forskjellige typer nett for å bestemme slags plankton som finnes og hvordan sammensetningen av plante- og dyreplankton endres når dypet øker på vei inn i selve Polbassenget. Vannprøvene brukes også for å måle hvor mye næringsstoffer det er i vannet. Den typiske situasjonen om sommeren er at næringsstoffene er oppbrukt i de øvre vannlag og at planktonoppblomstringen har sunket ned til 30–40 meters dyp.

Atlanterhavsvann bringer med seg dyreplankton fra Norskehavet opp i dette området, for eksempel kopepoden raudåte (Calanus finmarchicus). De arktiske vannmassene inneholder større arktiske kopepodearter som ishavsåte (Calanus glacialis) og feitåte (Calanus hyperboreus). Hvis det blir mer Atlanterhavsvann, blir det relativt mindre av de arktiske artene, som er viktigere byttedyr for arktiske fisk og sjøfugl.

Etter at vi har kommet oss inn i isen, blir R/V «Lance» gjort fast til et stort isflak som blir en isstasjon over flere dager. Her skal vi måle lys og smelteprosesser, som har kommet godt i gang nå på slutten av juli måned. Smeltevannsdammer på isen bidrar sterkt til denne smeltingen fordi de fører til at mer lys (50–70%) trenger igjennom isen, og dermed smelter den både fra oversiden og undersiden. På toktet skal vi måle lys på overflaten ved hjelp av lysmålere som måler åtte bølgelengder av spekteret, og dykkere tar tilsvarende målingene under isen og under smeltevannsdammene. Det måles også turbulens og varmeutveksling mellom vannmasser og is fra undersiden, og varmeveksling med atmosfæren på oversiden.

På istasjonen gjøres også undersøkelser av alger og dyr som er i forbindelse med isen, det såkalte is-assosierte økosystemet. Det tas prøver av plankton i vannsøylen med nett, og også prøver med nett like under isen som dykkere svømmer med i rette linjer på ca. 80 m. Dykkere benytter også elektriske sugepumper for å samle inn dyr under isen, og rammer på 50 × 50 cm for å bestemme tettheter av isamfipoder. Det er også klumper av isalger under isen, selv om det er sent i sesongen, men ikke noe kontinuerlig dekke. Artssammensetning og produksjon av disse vil bli bestemt, og også deres næringsgrunnlag ved på måle nitrat, fosfat og silikat. Produksjonen av alger under isen vil bli undersøkt ved at dykkere setter ut rigger med alger som tar opp radioaktivt karbon (14C). Vi tar også prøver av karbonat systemet for å bestemme opptak og omsetning av karbondioksyd i vannmasser, is og alger. Dette gjøres som et ledd i å forstå havforsuring i iskantsonen.

Dykkere filmer med HD-video og undervannskamera, og skal dokumentere undersiden av isen og dyrene der. Mye av dykkingen blir derfor under isen, men det planlegges også et dykk på bunn på Sjuøyane for å samle inn skjell til et prosjekt som ser på vekst hos skjell som en klimaindikator.

Prosjektet prøver å finne svar på hvor raskt smelting av is foregår, hva slag is som finnes i dette området og hvor tykk den er. Dette har betydning for å forstå hvor raskt reduksjonen av isdekke i Polhavet går og hvilke prosesser som er drivende i den sammenheng. Vi prøver også å finne svar på hva som skjer med det is-assosierte økosystemet når isen smelter, og sannsynligvis forsvinner om sommeren i Polhavet i løpet av få tiår. Når det kommer mer Atlanterhavsvann nord for Svalbard, blir det også lenger mellom land og iskanten til drivisen. Dette har stor betydning for dyr som drar til iskanten for å beite eller finne mat. Hvis det blir for langt å fly eller svømme, velger de kanskje å bli hjemme is stedet, dvs. de blir i området rundt Svalbard hele sommeren.