Nytt digitalt breatlas for Svalbard

Det isdekte brearealet på Svalbard har minsket med gjennomsnittlig 80 kvadratkilometer per år i de siste 30 årene. Nå er breene kartlagt.

1939 VS. 2011 Foto av utsikten inn i Kongsfjorden fra Zeppelinfjellet i 1939 og i 2011 viser tilbaketrekning av breene.

SVALBARD Kart over Svalbard som viser dekning av de tre datasettene med breomkretser ut fra kartografiske data (1936‒1990) og SPOT-bilder (2001‒2010). Kart: ©CNES 2008

BRØGGERHALVØYA Et utsnitt av database som viser alle tilgjengelige data for Brøggerhalvøya med et 2007 SPOT-bilde som bakgrunn. Fargene på breomkretsene indikerer tidsperioder. Kart: ©CNES 2008

Av Max König, Christopher Nuth, Jack Kohler, Geir Moholdt og Rickard Petterson.

I 1993 ble det første breatlaset for Svalbard og Jan Mayen publisert av Norsk Polarinstitutt. Publikasjonen inneholder tabeller og kart med informasjon om blant annet areal, lengde og høydefordeling for alle isbreer på Svalbard. Data for de enkelte isbreene ble hentet ut av Polarinstituttet sin topografiske kartserie, men var basert på planimetri fra papirkart. De forelå derfor ikke i digital form som kunne tas inn og analyseres i et geografisk informasjonssystem (GIS).

GIS-databaser

Norsk Polarinstitutt presenterer nå et oppdatert, utvidet og digitalt breatlas for Svalbard basert på det opprinnelige atlaset fra 1993. For hver isbre finnes det nå data som beskriver breens omkrets fra opp til tre tidsepoker, og dette kan framvises på kart og analyseres i GIS-databaser. Til hver breomkrets er det knyttet en attributtabell som inneholder lignende informasjon som i bre-atlaset fra 1993.

Historiske og aktuelle isbredata

Datasettet til det digitale breatlaset inkluderer tre epoker av breomkretser (figur 1). Filene inneholder data fra periodene 1936–1971, 1990 og fra 2001–2010. Grunnlaget for de historiske breomkretsene er eldre utgaver av topografiske kart over Svalbard, som inneholder informasjon om fortidens isbrestørrelse og omkrets. Disse kartdataene ble laget fra flybilder med kartografiske analysemetoder, de er veldig nøyaktige og de foreligger som rådata i digitalformat.

Kartografene kartlegger isdekte områder, men deler ikke opp sammenhengende ismasser i enkeltbreer. Data som beskriver sammenhengende isbreer ble derfor til det digitale breatlaset delt opp i individuelle breenheter ved hjelp av terrengmodeller og satellittbilder.

For de nyeste bredataene, som beskriver dagens status, ble de historiske omkretsene justert ved hjelp av aktuelle, optiske satellittbilder, som SPOT og Aster, som viser dagens utbredelse for de enkelte isbreene (figur 2). Databasen inneholder dermed breomkrets for opp til tre tidspunkter for hver enkelt isbre i perioden 1936 til 2010 (figur 1). Ikke hele Svalbard er dekket med historiske data, og breomkretsene er bare tilgjengelig for delområder i de årene når flybilder eller kartdata ikke finnes for hele øygruppen. Breomkretsene i perioden 2001–2010 foreligger derimot for hele Svalbard og er det mest komplette datasettet for isbreer på Svalbard.

Breenes forandringer

At det finnes digitale breomkretser fra forskjellige tidspunkter i form av såkalte shape-filer, gjør det mulig å analysere status og forandringer i Svalbards ismasse. Datasettet fra 2001–2010 inneholder 1668 individuelle breenheter med en total arealstørrelse på 33.775 kvadratkilometer, noe som tilsvarer 57 prosent av Svalbards terrengoverflate. Det finnes 168 tidevannsbreer som drenerer 68 prosent av Svalbards isdekte områder. Det isdekte arealet har minsket med gjennomsnittlig 80 kvadratkilometer per år i de siste 30 årene. Dette tilsvarer 7 prosent reduksjon av den opprinnelige arealstørrelsen. De største forandringene skjer i de sentrale, mer tørre områdene av Svalbard.

Tilbaketrekning av brefronter i Kongsfjorden fra 1936 er godt synlig både på fotografier og i breomkretsene. En analyse fra den sørlige delen av Spitsbergen viser økt arealforminskning i perioden 1990–2008 sammenlignet med 1936–1990 (figur 3). Enkelte isbreer opplever en såkalt surge, det vil si det skjer kortvarige framstøt, som kan vare fra ett til tre år. Ved framrykning øker hastigheten dramatisk, slik at brefronten rykker framover opptil en kilometer eller mer. Mens arealet øker, holder isvolumet seg mer eller mindre konstant under framstøtet.

Tilgjengelighet av data og framtidsplaner

Isbreenes utbredelse for alle tilgjengelige tidspunkter kan ses og studeres på den digitale karttjenesten Svalbardkartet.npolar.no. De originale dataene til det nyeste datasettet for perioden 2001–10 kan også lastes ned derfra, i tillegg til fra både GLIMS-prosjektet (www.glims.org) og CryoClim-prosjektet (www.cryoclim.net), hvor også data for tidligere epoker vil være tilgjengelig på et senere tidspunkt.

Det digitale breatlaset ble ferdigstilt i 2012, og arbeidet er nå i gang for å studere i detalj forandringene fra 1936 til i dag. Siden isbreene fortsetter å minske i størrelse og volum, skal databasen oppdateres med jevne mellomrom med nye breomkretser som både vil være tilgjengelig fra flybilder og kartdata etter hvert som nye topografiske kart lages, men også ved hjelp av nye satellittbilder.

Denne artikkelen sto i Klima 2-2013
Last ned hele Klima 2-2013 i PDF-format
 

Referanser:

• Hagen, J. O., Liestøl, O., Roland, E., and Jørgensen.,
T.: Glacier atlas of Svalbard and Jan Mayen, Oslo, 1993.

• König, M., Nuth, C., Kohler, J., Moholdt, G., and Pettersen, R.: Glims Book, chapter. A Digitial Glacier Database for Svalbard, in press.

• Nuth, Christopher, Kohler, Jack, König, Max, Hagen, Jon Ove, Kääb, Andreas, Moholdt, Geir, Rickard Pettersson, The 2000s glacier inventory of Svalbard and glacier change patterns, in preparation.