Ny doktorgrad: Sotdeponering i europeisk Arktis fra førindustriell tid til i dag

Meri Ruppel disputerte den 10. juni for Ph.d.graden ved Universitetet i Helsinki.

Meri Ruppel (t.v.) og forsker/glasiolog Elisabeth Isaksson

Meri Ruppel (t.v.) og forsker/glasiolog Elisabeth Isaksson etter disputasen sist uke. Foto: Privat

Sot

Forsker tar snøprøver for å bl.a. sjekke konsentrasjon av sot i snøen på Svalbard. Foto: Sebastian Gerland / Norsk Polarinstitutt

Avhandlingens orginale tittel er "Black carbon deposition in the European Arctic from the preindustrial to the present".

Meri Ruppel har forsket på sotproblematikk i Arktis i regi av CRAICC-nettverket. CRAICC skal identifisere og kvantifisere de viktigste prosessene og tilbakekoplingsmekanismene som påvirker oppvarmingen i Arktis, foreslå strategier for å begrense oppvarming og utvikle en nordisk jordsystemmodell. Herunder har Ruppel over flere år arbeidet sammen med forskere fra Norsk Polarinstitutt på temaet sot på snø og is på Svalbard. I 2014 publiserte hun artikkelen Unexpected increase in elemental carbon values over the last 30 years observed in a Svalbard ice core sammen med blant annet forskerne Elisabeth Isaksson og Christina A. Pedersen fra Norsk Polarinstitutt.

Sammendrag fra artikkelen Unexpected increase in elemental carbon values over the last 30 years observed in a Svalbard ice core:

Sot (svart karbon) er et resultat av ufullstendig forbrenning fra f.eks skogbranner, husholdning og industri. De små og svarte sotpartiklene absorberer sollys effektivt, og kan dermed være ansvarlig for ekstra oppvarming når de legger seg på lyse overflater slik som snø og havis. Selv om mesteparten av sotpartiklene slippes ut på sydligere breddegrader, kan en ikke ubetydelig andel transporteres til Arktis med luftstrømmer og avsettes på snøen der. I denne studien er det analysert sot i en iskjerne fra Holtedahlfonna på Vest-Spitsbergen. Kjernen ble boret i 2005, og omfatter tiden mellom 1700-2004. Iskjerner fra isbreer kan gi viktig informasjon om klima og atmosfæriske forhold i fortiden, og er derfor et verdifullt verktøy for å utvide eksisterende instrumentale data tilbake i tid.

Sotverdiene fra iskjernen begynte å øke etter 1850 og nådde en topp rundt 1910, i likhet med iskjernedata fra Grønland. Det spesielle med disse data er at sotverdiene igjen økte raskt mellom 1970 og 2004, etter et midlertidig lavt nivå rundt 1970. Denne økningen er ikke observert i iskjerner fra Grønland og de synes å motsi atmosfæriske sotmålinger som indikerer en generell synkende atmosfærisk sotkonsentrasjon siden 1989 i Arktis. I artikkelen diskuteres flere ulike årsaker til dette. Uavhengig av årsaken til de økende sotverdier mellom 1970 og 2004, vil resultatene ha betydelige konsekvenser for strålingsenergibalanse lokalt.

Slike studier som viser hvilke lokale påvirkninger det historisk har vært på strålingsbalansen i Arktis er viktige for å forstå den historiske klimautviklingen og kunne modellere den fremtidige utviklingen.