Sel i skuddet

Ny utstilling viser norsk selhistorie fra den spede fangststart på 1800-tallet frem til dagens "teknoseler" som svømmer og dykker i forskningens tjeneste.

Jan Roald

Grafisk designer Jan Roald har utformet plakatene i utstillinga "Sel i skuddet". Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt

I utstillinga er det stilt frem utstyr fra selfangst, forskning og hverdagsliv.

I utstillinga vises bilder, bøker og diverse utstyr fra selfangst og selforskning, og produkter av selskinn. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt

Foredrag

Tidligere fangstmann, Øistein Jakobsen, har bidratt med bilder til utstillinga. Under åpninga holdt han selfangstforedrag. Kaisa Marja Balto laget plakaten til høyre til arrangementet "Valgets kvaler" under Forskningsdagene 2015. Foto: Ann Kristin Balto / Norsk Polarinstitutt

Bilder

Med kamera rundt halsen dokumenterte Øistein Jakobsen livet som fangstmann i årene 1981-1984. Foto: Elin Vinje Jenssen / Norsk Polarinstitutt

sel

I Arktis og Antarktis har noen seler fått satelittsendere festet med lim til pelsen for å skaffe informasjon om levemåter og tilpasning til klimaendringer. Når selen feller pels neste gang, faller også satellittsenderen av. Foto: Kit M. Kovacs & Christian Lydersen / Norsk Polarinstitutt

Utstillingen "Sel i skuddet" vises nå på biblioteket til Norsk Polarinstitutt i Tromsø. Her gis innblikk i norsk selhistore fra den spede fangststart på 1800-tallet og frem til dagens nøkterne fangst,  og der selen etterhvert også har fått en nøkkelrolle i polarforskningen. 

En nordnorsk fangsttradisjon

Vi må skru tida helt tilbake til tidlig 1800-tallet da finnmarkingene innledet, inspirert av russiske pomorer, det som ble en nordnorsk fangstradisjon, med Hammerfest og Tromsø som de sentrale ishavsbyene. De relativt små skutene hadde sine fangsfelt i Nordisen og Østisen, forteller polarhistoriker Harald Dag Jølle

Fra midten av århundre etablerte Vestfold-byene et nytt fangstsenter. De hadde større skuter og reiste hovedsaklig til Vestisen, før de etter hvert orienterte seg mot den antarktiske kvalfangsten. Fra århundreskifte var også sunnmøringene med i konkurransen om å jakte ishavets rikdommer.

Den norske selfangsten vokste utover 1900-tallet, etter hvert også med Newfoundland som virkeområde.

Toppåret kom i 1952 da 81 fartøy med 1400 mann deltok i fangsten. Men opptur og rovdrift i næringen ble fra 1960-tallet avløst av nedgang i bestandene og motstand fra internasjonale miljøinteresser. Det som hadde vært ei tradisjonstung og viktig næring, spesielt i Troms og på Sunnmøre, ble mot slutten av 1900-tallet redusert til ei lita statsfinansiert symbolnæring, som snart kanskje for alltid blir borte, oppsummerer Jølle, som er en av bidragsyterne til utstillinga. 

Skip forliste – mannskap omkom

Uvær har ført til flere forlis, og i arkiver kan vi lese om orkaner som førte til tap av norske skip og mannskap til havs. I 1917, 1939 og 1952 var det kraftige orkaner i Vestisen i Arktis, og mange norske selfangstskuter befant seg i området. Skip forliste og flere titalls nordmenn omkom disse årene. I 1952 forliste fem norske skip i Vestisen, og til sammen 79 mann omkom.

Dokumenterte fangstlivet

I utstillinga vises bilder av Øistein Jakobsen fra Tromsø. Han deltok som fangstmann med selfangsskuta M/S Norsel i Østisen i sesongene 1981-1984. Jakobsen var svært fotointeressert og hadde med seg to kameraer ombord. Og gjennom bildene dokumenterte han livet som fangstmann disse årene. 

– De (fotoapparatene red.anm.) hang bak meg når jeg var på dekk, i flåing, jolling og matauke. De var med når jeg var i fangstbåten og skytla skytteran i isen. De fanget det som skjedde i messa på brua og på isen. Sågar ble de brukt når jeg kjeda ræva av meg mellom slagan, forteller Jakobsen.

Jakobsen holdt et foredrag om bildene og livet som fangstmann da utstillingen "Sel i skuddet" åpnet under årets Forskningsdager.

Hval- og selfangstmotstanden

Hval- og selfangstmotstanden som grodde frem på syttitallet er inkludert i utstillinga. Norsk selfangst ble møtt med massiv kritikk fra utlandet og fikk mye oppmerksomhet i internasjonale medier. Den såkalte «Lindbergsaken» satte fokus på fangstmetoder og norsk selfangst ble fremstilt i et dårlig lys internasjonalt.

Høyteknologiske seler

For Norsk Polarinstitutt har selene gjort nytte for seg i forskningen.  Seler både i Arktis og Antarktis har tidvis fått satelittsendere festet med lim til pelsen. Hensikten er å skaffe informasjon om selens levemåter og tilpasning til klimaendringer. Selene rapporterer også fra områder under is, der forskere ellers ikke kommer til. På Svalbard er det gjerne ringsel og storkobbe som får limt satellittsendere i pelsen. Senderne gir detaljerte data om ferdsel, valg av leveområder og hvor de finner mat, i tillegg til informasjon om saltholdighet, havtemperatur og algeproduksjon. I Antarktis har elefantseler med satellittsendere skaffet forskere viktig klimadata.

Alle seler har en periode i året hvor de feller den gamle pelsen. Forskerne fanger selen rett etter pelsfellingen for at senderen skal sitte lengst mulig på. Når selen feller pels neste gang, faller også satellittsenderen av.

I tillegg til bilder og informasjon om selhistorie, viser utstillinga utstyr og klær som er brukt under selfangst eller laget av selskinn. Utstillinga er laget av ansatte ved Norsk Polarinstitutt, og der bildearkivar Ann Kristin Balto er ideskaper og grafisk designer Jan Roald er formgiver. Utstillinga er delfinansiert av Framsenteret.

"Sel i skuddet" skal stå på biblioteket til januar 2016, og er åpen for alle interesserte.